Vi begynner med å skille mellom fire funksjoner: verbal, subjekt, subjektspredikativ og direkte objekt (V, S, SPV og DO).
Verbal (V) viser handlingen i en setning. Snakk! Jeg er en mann. Jeg liker mat. Verbal er alltid et verb, men ikke alle verb er verbal. Bare personbøyde verb er verbal. Andre verbformer som infinitiv er ikke verbal, men kan ha andre funksjoner, som subjekt.
Subjekt (S) i en setning er den eller det som utfører setningens handling: Jeg liker mat. Hesten liker mat. Hesten min liker mat. Subjektet kan utgjøres av ett ord, eller flere ord sammen.
Subjektspredikativ (SP) er en utfyllende funksjon, det vil si den følger verbalet, hvis verbalet har betydningen ‘være, bli, hete, synes, kalles.’ Været blir pent.’ ‘Hun heter Pippi.’
Direkte objekt (DO) er en utfyllende funksjon, som uttrykker hvem eller hva handlingen berører, hvis verbalet er et såkalt transitivt verb som krever slik utfylling. Eksempel på transitive verb: å gjøre, å lage, å kjøpe (vi sier noe (f.eks. et ord), vi gjør noe (f.eks. en avtale), vi lager mat, vi kjøper mat).
I latin er verbal et personbøyd verb. Subjekt og subjektspredikativ har kasus nominativ. Direkte objekt har kasus akkusativ.
