Phi2240 /5240 Middelalderlatin 2: Tekster og oversettelser
I det første emnet, Middealderlatin 1, leste vi Vulgata-oversettelsen av Salamos visdom, og gikk gjennom grunnleggende latinsk morfologi og syntaks. Det vil si morfologi og syntaks i klassisk latin, den formen for latin som ble brukt i 1. årh. f.Kr f av romerske prosaforfattere som Cicero og Caesar og som ordbøker og grammatikker legger til grunn.
Det nye emnet, Middelalderlatin 2, gir øvelse i å oversette forskjellige middelalderlatinske tekster og i å lese latinske manuskripter fra middelalderen. Vi går gjennom morfologi og syntaks som vi ikke var innom i forrige runde. Middelalderlatinske tekster bruker samme syntaks og ordforråd som i klassisk latin, men forholder seg noen ganger fritt til normen og utvider også det gamle ordforrådet med ord for nye ting og begreper. Vi skal også utdype kunnskapen om middelalderlatin som språk. Til sist er et læringsmål for både BA og MA å kunne gjøre rede for bruk og framstilling av manuskripter i antikken og middelalderen, og på MA for latinsk språkhistorie i middelalderen og tidligmoderne tid.
Dokumentet du leser nå har femten kapitler, ett for hver gang med undervisning. Vi leser og oversetter tekstene, går noen ganger gjennom grammatikk, og i de fleste timene øver vi oss i å lese manuskripter som vi finner i Clemens og Graham (2007) som har eksempler på i alt seksten skrifttyper brukt i middelalderlatinske tekster.
Forberedelse til timene:
repetere tekst og grammatikk gjennomgått tidligere
se gjennom grammatikk og forberede tekst som skal gjennomgås i timen ved å slå opp gloser og analysere setninger
Pensumbøker og hjelpemidler
- Manuskripter og øvelse i å lese dem:
Clemens, Raymond og Timothy Graham (2007). Introduction to Manuscript Studies.
Cornell University Press, kap. 1-4 og fra kap. 10 (både BA- og MA-nivå).
Cornell University Press, kap. 1-4 og fra kap. 10 (både BA- og MA-nivå).
- Latinsk språkhistorie:
Leonhardt, Jürgen: Latin. Story of a World Language. Translated by Kenneth Kronenberg. Harvard University Press, 2013 (først utgitt på tysk i 2008 som Latein: Geschichte einer Weltsprache), kap. 3-4 (bare MA-nivå)
- I dette dokumentet finner du:
Tekster og grammatikk. Tekstene er på prosa og i forskjellige sjangre og av varierende vanskelighet. De fleste er fra trykte vitenskapelige (tekstkritiske) utgaver, en fra internett. (Det er ikke tatt hensyn til geografi, men for norsk middelalderlatin, se: Egil Kraggerud, Et pensum i middelalderlatin.)
Tekstene gjengis på latin og i norsk oversettelse. I tekstene er gloser, alternative middelalderlatinske skrivemåter og spesielle ting i grammatikk eller innhold understreket og forklart. (Skrivemåter: bokstav er understreket, glose: ordet er understreket, spesielle ting: ordet eller uttrykket er dobbelt understreket.)
Dere må ha tilgang til:
- grammatikk, for eksempel Eitrems Latinsk grammatikk (digitalt på Nasjonalbiblioteket, Bokhylla)
- ordbok, for eksempel Latinsk ordbok (digitalt på Nasjonalbiblioteket, Bokhylla). Egne middeladlerbetydninger av ord er her markert med stjerne (eksempel: consortium).
- andre nettsteder om latinsk grammatikk som viator
- kort introduksjon til middelalderlatin: Mortensen, Lars Boje (1998). Middelalderlatin: hvad var, og hvad er meningen? Oslo: Norges forskningsråd.
- (digitalt: https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2008081504014)
Når det gjelder skrivemåter som avviker fra klassisk latin, er slike som nevnt forklart, men med to unntak:
-e for -ae, som er svært vanlig i middelalderske tekster, er ikke forklart
-j for –i, som også er vanlig, er forklart bare til de første tekstene.
Husk derfor at en -e kan være en -ae i ordbøker og grammatikker, og -j en -i!
Kvalifiserende prøve
Kvalifiserende prøve har frist for innlevering mandag 9. mars klokka 12.00 (i Canvas, eller på papir eller epost) og deles ut fjorten dager i forveien, mandag 24. februar.
Til kvalifiserende prøve vil du bli bedt om å:
- oversette og kommentere grammatisk og innholdsmessig en tekst fra pensum (en av tekstene i dette dokumentet)
- transkribere, oversette og kommentere grammatisk en kort tekst fra et middelalderlatinsk manuskript
- gjøre kort rede for bruk og framstilling av manuskripter i antikken og middelalderen
- gjøre kort rede for latinsk språkhistorie (MA-nivå)
Ny grammatikk
Ny grammatikk: alfabetisk oversikt
4. deklinasjon
5. deklinasjon*
Absolutt ablativ*
Adjektiv som styrer kasus*
Avhengig spørresetning*
Betingelseskonstruksjoner *
Forbud*
Futurum exactum*
Gerundiv*
Konjunktiv i relativsetning*
Leddsetning med subjunksjonen quod i stedet for akkusativ med infinitiv*
Perfektum konjunktiv*
Verb som styrer dativ, genitiv og ablativ*
Betingelseskonstruksjoner (kap 1)
En betingelseskonstruksjon er en syntaktisk konstruksjon.
Den har to hoveddeler: en betingelse, og en følge av betingelsen.
Betingelsen er en leddsetning innledet av subjunksjonen ‘hvis’ eller tilsvarende.
Følgen er en hovedsetning.
For eksempel: Hvis det regner, tar jeg bilen. Hvis det regner: betingelse uttrykt med leddsetning. tar jeg bilen: følge uttrykt med hovedsetning. I latin er subjunksjonen vanligvis si, ‘hvis’. Det skilles mellom fire idealtyper for betingelseskontruksjon.
1. Den første av disse har indikativ (presens, perfektum, eller annen tid) i begge setninger.
2.-4. De tre andre har konjunktiv i begge setninger, og enten presens, imperfektum eller pluskvamperfektum. Det dreier seg altså om idealtyper, og noen betingelseskonstruksjoner kombinerer eller varierer typene.
Eksempel på idealtypene:
1. Si sitio, bibo. (indikativ, Hvis jeg er tørst, drikker jeg.
2. Si sitiam, bibam. (presens konjunktiv, «potensial betingelseskonstruksjon»: et mulig tilfelle nå eller senere). Hvis jeg blir tørst, vil jeg drikke.
3. Si sitirem, biberem. (imperfektum konjunktiv, «irreal betingelseskonstruksjon i nåtid»: et kontrafaktisk tilfelle i nåtid). Hvis jeg var tørst, drakk jeg.
4. Si sitivissem, bibissem. (pluskvamperfektum konjunktiv, «irreal betingelseskonstruksjon i fortid»: et kontrafaktisk tilfelle i fortid). Hvis jeg hadde vært tørst, ville jeg ha drukket.
Oversett til norsk: Si sitimus, bibimus. Si sitiamus, bibamus. Si sitiremus, biberemus. Si sitivissemus, bibissemus. Si vis, cano. Si velis, canam. Si velles, canerem. Si voluisses, cecinissem.
Oversett til latin:Hvis han er syk, kaller han på legen. (aegroto 1 jeg er syk; medicus, i m lege)Hvis han blir syk, vil han kalle på legen. Hvis han var syk, kalte han på legen. Hvis han hadde vært syk, hadde han kalt på legen.
Perfektum konjunktiv
Perfektum konjunktiv aktiv: amaverim, -s osv.
Perfektum konjunktiv passiv: amatus, a, um sim, sis osv.
Perfektum konjunktiv brukes, blant annet, i varianter av betingelseskonstruksjoner.
Adjektiv som styrer kasus
Noen adjektiv styrer kasus. For eksempel styrer plenus,a,um «full» ablativ eller genitiv.
«Skipet er fullt av mennesker» kan hete: Navis plena est hominibus.
Eller: Navis plena est hominum.
5. deklinasjon
dies, ei m dag (NB, substantivet dies er noen ganger hunkjønn)
res, ei f ting
spes, ei f håp
Verb som styrer dativ, genitiv og ablativ (kap 2)
Vi vet at latinske verb som betyr ‘være, bli, hete, synes, kalles’ tar subjektspredikativ i nominativ.
Og transitive latinske verb tar direkte objekt i akkusativ.
Men enkeltstående latinske verb tar også andre kasus: dativ, genitiv eller ablativ.
Eksempel på dativ: Jeg liker deg.
Mihi places. («Du behager meg.») Jeg stoler på deg.
Tibi credo.
Verbene ‘å behage’ og ‘stole på’ tar dativ.
placeo 2 placui placitum behage
credo 3 credidi creditum stole på
Eksempel på verb som tar ablativ:Vi bruker salt.
Romerne bruker parfyme. (parfyme: odores, um m pl)
Romerne brukte parfyme i vinen. Sale utimur.
Romani odoribus utuntur.
Romani odoribus in vino usi sunt.
Verbet ‘å bruke’ tar altså ablativ. Det samme gjør verbet ‘å tjenestegjøre’.
Begge disse verbene er deponente:
utor 3 DEP usus bruke
fungor 3 DEP functus tjenestegjøre
Til norsk: Romani equis usi sunt. Munere functus sum.
Til latin: Vår tids mennesker bruker mye salt.
Gamle menn bruker stokk. (senex,is m gammel mann; baculus,i m stokk)
4. deklinasjon
domus, us f hus, hjem
4. deklinasjon har mange verbalsubstantiver, det vil si substantiver som er avledet av verb og som uttrykker en handling: sensus, us m sans
Absolutt ablativ
Absolutt ablativ er en syntaktisk konstruksjon. Den har to hoveddeler.
Den ene av disse er et substantiv eller pronomen (eller en substantiv- eller pronomenfrase).
Den andre er et partisipp (enten perfektum eller presens). Absolutt ablativ oversettes med norsk adverbiell leddsetning eller hovedsetning. Når den oversettes med adverbiell leddsetning, må norsk subjunksjon velges ut fra en fortolkning.
For eksempel: ‘da’ eller ‘mens’ hvis du fortolker som ADV om tid, ‘hvis’ hvis du fortolker som ADV om betingelse, ‘fordi’ hvis du fortolker som ADV om årsak, ‘selv om’ hvis du fortolker som ADV om innrømmelse.
Eksempel på absolutt ablativ:
libris lectis examen praestiti. Da bøkene var lest, besto jeg eksamen. («Bøkene lest, besto jeg eksamen.») libris lectis: er en absolutt ablativ. libris: liber, bri m bok i abl pl. lectis: perfektum partisipp av lego 3 legi lectus,a,um lese i abl m pl (samsvarsbøyd med libris).
nobis studentibus examina octo horarum fuerunt. Mens vi studerte, var det åtte timers eksamener. («Vi studerende, var det åtte timers eksamener.») nobis studentibus: er en absolutt ablativ. nobis: abl pl av pers. pron. ego / nos. studentibus: presens partisipp av studeo 2 studui studere i abl m/f pl (samsvarsbøyd med nobis).
Oversett til norsk: libro lecto ex bibliotheca exii.libro scripto scriba stylum posuit. (scriba,ae m skriver; stylus, i m penn)libris scriptis scribae stylos posuerunt.me dormiente servus laborat.nobis dormientibus servi laborant.nobis dormientibus servi laboraverunt.
Oversett til latin:Da arbeidet var gjort, sov slaven. Da arbeidene var gjort, sov slavene.Mens herrene sover, arbeider slavene.Selv om arbeidet ikke er gjort, sover slaven.
Forbud (kap 4)
Påbud på latin uttrykkes med imperativ.
Forbud uttrykkes på en av to måter: ne + perfektum konjunktiv
eller noli / nolite + infinitiv
For eksempel: Ikke rør deg! Ne te moveris Noli te movere. Ikke rør! Ne tetigeris! Noli tangere!
Konjunktiv i relativsetning (kap 5)
Relativsetninger i latin har vanligvis modus indikativ.
Men de kan også ha konjunktiv, for å uttrykke (blant annet) hensikt.
Oversett: ‘som skal / skulle + infinitiv.’
For eksempel: Romerne søker villdyr, som skal slåss i sirkus.
Romerne sender soldater, som skal vinne krigen. Romani bestias quaerunt, quae in circo pugnent.
Romani milites mittunt, qui bellum vincant.
Til norsk: amicos volumus, qui vitam nostram iucundam reddant.
Til latin:Vi søker en lærer for sønnen vår, som skal lære ham det latinske språket.
Vi sender en speider, som skal utforske stedene. (investigo 1 utforske)
Futurum exactum (kap 8)
Futurum exactum aktiv: amavero, -eris osv.
Futurum exactum passiv: amatus, a, um ero, erit osv.
En måte å bruke futurum exactum er slik: Når jeg har gjort jobben ferdig, kommer jeg til å ta ferie. Hvis jeg har gjort jobben ferdig, kommer jeg til å ta ferie.
Cum opus perfecero, ferias agam. Si opus perfecero, ferias agam.
Furutum exactum brukes altså i en adverbiell leddsetning om tid eller betingelse som uttrykker en handling som er en forutsetning for en annen.
Denne andre handlingen uttrykkes i en hovedsetning med vanlig futurum. Futurum exactums form i aktiv er lik formen i perfektum konjunktiv aktiv, bortsett fra i 1 p sg, der formene er –ero (futurum exactum), -erim (perfektum konjunktiv aktiv).
Til norsk: Cum exercitia confecerimus, requiescemus.
Til latin: Hvis jeg spiser mer enn nok, vil jeg få vondt i magen. (mer enn nok: plus quam satis, «magen gjør meg vondt»: mihi dolet venter; doleo 2 dolui gjøre vondt)
Gerundiv (kap 9)
Gerundiv er en infinitt verbform. Gerundiv minner om gerundium i navn, og også form og bruksmåte. Men den har flere bøyningsformer og flere oversettelsesmuligheter enn gerundium.
Gerundivs former:
amandus, a, um å elske, kjærlighet, elskverdig
videndus, a,um å se, syn, severdig
Gerundiv bøyes som et adjektiv etter 1. og 2. deklinasjon. I motsetning til gerundium har den dermed bøyningsformer i begge tall og alle kjønn og kasus.Vi ser på to måter å bruke gerundiv.
Den første:
håp om å ta premie - spes praemii capiendi
håp om å ta premier - spes praemiorum capiendorum
plan om å invitere en venninne - consilium amicae vocandae
plan om å invitere venninner - consilium amicarum vocandarum
jeg drar til Italia for å besøke steder - ad Italiam eo ad locos visendos
I denne måten å bruke gerundiv er gerundiv attributt til et hovedord og oversettes med infinitiv. praemii capiendi: praemii er gen sg av praemium, i n premie. capiendi er gerundiv av capio 3 cepi captus,a,um å ta, samsvarsbøyd med praemii i gen n sg. spes praemii capiendi: en substantivfrase. praemii capiendi: en substantivfrase inne i substantivfrasen som er attributt til hovedordet spes.
Den andre måten å bruke gerundiv:
Begrene bør fylles. - Pocula implenda sunt.
Vennen bør inviteres - Amici vocandi sunt.
I denne måten å bruke gerundiv er gerundiv subjektspredikativ og oversettes,
sammen med verbet esse, med uttrykket «bør …s» eller tilsvarende.
Til norsk:
spes victoriae vincendae
consilium belli faciendi
ad Norvegiam imus ad naturam visendam
amici colendi sunt (colo 3 passe på)
parentes colendi sunt
Til latin:
håp om å finne en venn (invenio 4 finne)
håp om å finne venner
plan om å skrive en bok
plan om å skrive bøker
vi drar til Norge for å besøke venner
vi drar til Norge for å besøke venninner
lover bør respekteres (observo 1 respektere)
en lov bør respekteres
Leddsetning med subjunksjonen quod i stedet for akkusativ med infinitiv (kap 10)
I klassisk latin brukes som regel konstruksjonen akkusativ med infinitiv i omgivelser der vi på norsk bruker en ‘at-setning’, det vil si en leddsetning med subjunksjonen at.
For eksempel: Vi vet at romerne holder slaver. Scimus Romanos servos habere.
I middelalderlatinske tekster brukes akkusativ med infinitiv, men også noe tilsvarende en norsk at-setning. Den latinske subjunksjonen er quod, og leddsetningen kan ha indikativ eller konjunktiv, uten noen forskjell i betydning.
Vi vet at romerne holder slaver.
Scimus Romanos servos habere.
Eller Scimus quod Romani servos habent.
Eller Scimus quod Romani servos habeant.
Til norsk: Video quod sol splendet.
Til latin (3 muligheter): Jeg ser at sola skinner. Jeg vet at hester løper.
Avhengig spørresetning (kap 11)
Avhengig spørresetning er en leddsetning, vanligvis med syntaktisk funksjon DO. Subjunksjon i leddsetningen er et spørreord, for eksempel quis, ‘hvem’, eller ubi, ‘hvor’, og leddsetningens V skal være i konjunktiv. Når du oversetter til norsk, kan konjunktiven oversettes som indikativ, siden spørreordet viser at det dreier seg om en avhengig spørresetning.
For eksempel:
Me rogas quota hora sit. - Du spør meg hva klokka er.
Scimus quis veniat. - Vi vet hvem som kommer.
Det litt kinkige med avhengig spørresetning er at hovedsetningen den inngår i ikke er et spørsmål. For å finne ut om en leddsetning er en avhengig spørresetning eller noe annet (for eksempel en relativsetning), er det nyttig å spørre: Kan den aktuelle leddsetningen tenkes som et selvstendig spørsmål?
I eksemplene over kan den det: Hva er klokka? Hvem er det som kommer? Dette er selvstendige spørsmål, og leddsetningene hva klokka er og hvem som kommer er derfor avhengige spørresetninger.
Setningene over oversatt til latin:
Til norsk: Imperator scit quis miles sit. Imperator rogat ubi milites sint.
Til latin: Vi spør hvor du bor. De spør hvor vi bor. Hvor bor dere?
4. deklinasjon
5. deklinasjon*
Absolutt ablativ*
Adjektiv som styrer kasus*
Avhengig spørresetning*
Betingelseskonstruksjoner *
Forbud*
Futurum exactum*
Gerundiv*
Konjunktiv i relativsetning*
Leddsetning med subjunksjonen quod i stedet for akkusativ med infinitiv*
Perfektum konjunktiv*
Verb som styrer dativ, genitiv og ablativ*
Betingelseskonstruksjoner (kap 1)
En betingelseskonstruksjon er en syntaktisk konstruksjon.
Den har to hoveddeler: en betingelse, og en følge av betingelsen.
Betingelsen er en leddsetning innledet av subjunksjonen ‘hvis’ eller tilsvarende.
Følgen er en hovedsetning.
For eksempel: Hvis det regner, tar jeg bilen. Hvis det regner: betingelse uttrykt med leddsetning. tar jeg bilen: følge uttrykt med hovedsetning. I latin er subjunksjonen vanligvis si, ‘hvis’. Det skilles mellom fire idealtyper for betingelseskontruksjon.
1. Den første av disse har indikativ (presens, perfektum, eller annen tid) i begge setninger.
2.-4. De tre andre har konjunktiv i begge setninger, og enten presens, imperfektum eller pluskvamperfektum. Det dreier seg altså om idealtyper, og noen betingelseskonstruksjoner kombinerer eller varierer typene.
Eksempel på idealtypene:
1. Si sitio, bibo. (indikativ, Hvis jeg er tørst, drikker jeg.
2. Si sitiam, bibam. (presens konjunktiv, «potensial betingelseskonstruksjon»: et mulig tilfelle nå eller senere). Hvis jeg blir tørst, vil jeg drikke.
3. Si sitirem, biberem. (imperfektum konjunktiv, «irreal betingelseskonstruksjon i nåtid»: et kontrafaktisk tilfelle i nåtid). Hvis jeg var tørst, drakk jeg.
4. Si sitivissem, bibissem. (pluskvamperfektum konjunktiv, «irreal betingelseskonstruksjon i fortid»: et kontrafaktisk tilfelle i fortid). Hvis jeg hadde vært tørst, ville jeg ha drukket.
Oversett til norsk: Si sitimus, bibimus. Si sitiamus, bibamus. Si sitiremus, biberemus. Si sitivissemus, bibissemus. Si vis, cano. Si velis, canam. Si velles, canerem. Si voluisses, cecinissem.
Oversett til latin:Hvis han er syk, kaller han på legen. (aegroto 1 jeg er syk; medicus, i m lege)Hvis han blir syk, vil han kalle på legen. Hvis han var syk, kalte han på legen. Hvis han hadde vært syk, hadde han kalt på legen.
Perfektum konjunktiv
Perfektum konjunktiv aktiv: amaverim, -s osv.
Perfektum konjunktiv passiv: amatus, a, um sim, sis osv.
Perfektum konjunktiv brukes, blant annet, i varianter av betingelseskonstruksjoner.
Adjektiv som styrer kasus
Noen adjektiv styrer kasus. For eksempel styrer plenus,a,um «full» ablativ eller genitiv.
«Skipet er fullt av mennesker» kan hete: Navis plena est hominibus.
Eller: Navis plena est hominum.
5. deklinasjon
dies, ei m dag (NB, substantivet dies er noen ganger hunkjønn)
res, ei f ting
spes, ei f håp
Verb som styrer dativ, genitiv og ablativ (kap 2)
Vi vet at latinske verb som betyr ‘være, bli, hete, synes, kalles’ tar subjektspredikativ i nominativ.
Og transitive latinske verb tar direkte objekt i akkusativ.
Men enkeltstående latinske verb tar også andre kasus: dativ, genitiv eller ablativ.
Eksempel på dativ: Jeg liker deg.
Mihi places. («Du behager meg.») Jeg stoler på deg.
Tibi credo.
Verbene ‘å behage’ og ‘stole på’ tar dativ.
placeo 2 placui placitum behage
credo 3 credidi creditum stole på
Eksempel på verb som tar ablativ:Vi bruker salt.
Romerne bruker parfyme. (parfyme: odores, um m pl)
Romerne brukte parfyme i vinen. Sale utimur.
Romani odoribus utuntur.
Romani odoribus in vino usi sunt.
Verbet ‘å bruke’ tar altså ablativ. Det samme gjør verbet ‘å tjenestegjøre’.
Begge disse verbene er deponente:
utor 3 DEP usus bruke
fungor 3 DEP functus tjenestegjøre
Til norsk: Romani equis usi sunt. Munere functus sum.
Til latin: Vår tids mennesker bruker mye salt.
Gamle menn bruker stokk. (senex,is m gammel mann; baculus,i m stokk)
4. deklinasjon
domus, us f hus, hjem
4. deklinasjon har mange verbalsubstantiver, det vil si substantiver som er avledet av verb og som uttrykker en handling: sensus, us m sans
Absolutt ablativ
Absolutt ablativ er en syntaktisk konstruksjon. Den har to hoveddeler.
Den ene av disse er et substantiv eller pronomen (eller en substantiv- eller pronomenfrase).
Den andre er et partisipp (enten perfektum eller presens). Absolutt ablativ oversettes med norsk adverbiell leddsetning eller hovedsetning. Når den oversettes med adverbiell leddsetning, må norsk subjunksjon velges ut fra en fortolkning.
For eksempel: ‘da’ eller ‘mens’ hvis du fortolker som ADV om tid, ‘hvis’ hvis du fortolker som ADV om betingelse, ‘fordi’ hvis du fortolker som ADV om årsak, ‘selv om’ hvis du fortolker som ADV om innrømmelse.
Eksempel på absolutt ablativ:
libris lectis examen praestiti. Da bøkene var lest, besto jeg eksamen. («Bøkene lest, besto jeg eksamen.») libris lectis: er en absolutt ablativ. libris: liber, bri m bok i abl pl. lectis: perfektum partisipp av lego 3 legi lectus,a,um lese i abl m pl (samsvarsbøyd med libris).
nobis studentibus examina octo horarum fuerunt. Mens vi studerte, var det åtte timers eksamener. («Vi studerende, var det åtte timers eksamener.») nobis studentibus: er en absolutt ablativ. nobis: abl pl av pers. pron. ego / nos. studentibus: presens partisipp av studeo 2 studui studere i abl m/f pl (samsvarsbøyd med nobis).
Oversett til norsk: libro lecto ex bibliotheca exii.libro scripto scriba stylum posuit. (scriba,ae m skriver; stylus, i m penn)libris scriptis scribae stylos posuerunt.me dormiente servus laborat.nobis dormientibus servi laborant.nobis dormientibus servi laboraverunt.
Oversett til latin:Da arbeidet var gjort, sov slaven. Da arbeidene var gjort, sov slavene.Mens herrene sover, arbeider slavene.Selv om arbeidet ikke er gjort, sover slaven.
Forbud (kap 4)
Påbud på latin uttrykkes med imperativ.
Forbud uttrykkes på en av to måter: ne + perfektum konjunktiv
eller noli / nolite + infinitiv
For eksempel: Ikke rør deg! Ne te moveris Noli te movere. Ikke rør! Ne tetigeris! Noli tangere!
Konjunktiv i relativsetning (kap 5)
Relativsetninger i latin har vanligvis modus indikativ.
Men de kan også ha konjunktiv, for å uttrykke (blant annet) hensikt.
Oversett: ‘som skal / skulle + infinitiv.’
For eksempel: Romerne søker villdyr, som skal slåss i sirkus.
Romerne sender soldater, som skal vinne krigen. Romani bestias quaerunt, quae in circo pugnent.
Romani milites mittunt, qui bellum vincant.
Til norsk: amicos volumus, qui vitam nostram iucundam reddant.
Til latin:Vi søker en lærer for sønnen vår, som skal lære ham det latinske språket.
Vi sender en speider, som skal utforske stedene. (investigo 1 utforske)
Futurum exactum (kap 8)
Futurum exactum aktiv: amavero, -eris osv.
Futurum exactum passiv: amatus, a, um ero, erit osv.
En måte å bruke futurum exactum er slik: Når jeg har gjort jobben ferdig, kommer jeg til å ta ferie. Hvis jeg har gjort jobben ferdig, kommer jeg til å ta ferie.
Cum opus perfecero, ferias agam. Si opus perfecero, ferias agam.
Furutum exactum brukes altså i en adverbiell leddsetning om tid eller betingelse som uttrykker en handling som er en forutsetning for en annen.
Denne andre handlingen uttrykkes i en hovedsetning med vanlig futurum. Futurum exactums form i aktiv er lik formen i perfektum konjunktiv aktiv, bortsett fra i 1 p sg, der formene er –ero (futurum exactum), -erim (perfektum konjunktiv aktiv).
Til norsk: Cum exercitia confecerimus, requiescemus.
Til latin: Hvis jeg spiser mer enn nok, vil jeg få vondt i magen. (mer enn nok: plus quam satis, «magen gjør meg vondt»: mihi dolet venter; doleo 2 dolui gjøre vondt)
Gerundiv (kap 9)
Gerundiv er en infinitt verbform. Gerundiv minner om gerundium i navn, og også form og bruksmåte. Men den har flere bøyningsformer og flere oversettelsesmuligheter enn gerundium.
Gerundivs former:
amandus, a, um å elske, kjærlighet, elskverdig
videndus, a,um å se, syn, severdig
Gerundiv bøyes som et adjektiv etter 1. og 2. deklinasjon. I motsetning til gerundium har den dermed bøyningsformer i begge tall og alle kjønn og kasus.Vi ser på to måter å bruke gerundiv.
Den første:
håp om å ta premie - spes praemii capiendi
håp om å ta premier - spes praemiorum capiendorum
plan om å invitere en venninne - consilium amicae vocandae
plan om å invitere venninner - consilium amicarum vocandarum
jeg drar til Italia for å besøke steder - ad Italiam eo ad locos visendos
I denne måten å bruke gerundiv er gerundiv attributt til et hovedord og oversettes med infinitiv. praemii capiendi: praemii er gen sg av praemium, i n premie. capiendi er gerundiv av capio 3 cepi captus,a,um å ta, samsvarsbøyd med praemii i gen n sg. spes praemii capiendi: en substantivfrase. praemii capiendi: en substantivfrase inne i substantivfrasen som er attributt til hovedordet spes.
Den andre måten å bruke gerundiv:
Begrene bør fylles. - Pocula implenda sunt.
Vennen bør inviteres - Amici vocandi sunt.
I denne måten å bruke gerundiv er gerundiv subjektspredikativ og oversettes,
sammen med verbet esse, med uttrykket «bør …s» eller tilsvarende.
Til norsk:
spes victoriae vincendae
consilium belli faciendi
ad Norvegiam imus ad naturam visendam
amici colendi sunt (colo 3 passe på)
parentes colendi sunt
Til latin:
håp om å finne en venn (invenio 4 finne)
håp om å finne venner
plan om å skrive en bok
plan om å skrive bøker
vi drar til Norge for å besøke venner
vi drar til Norge for å besøke venninner
lover bør respekteres (observo 1 respektere)
en lov bør respekteres
Leddsetning med subjunksjonen quod i stedet for akkusativ med infinitiv (kap 10)
I klassisk latin brukes som regel konstruksjonen akkusativ med infinitiv i omgivelser der vi på norsk bruker en ‘at-setning’, det vil si en leddsetning med subjunksjonen at.
For eksempel: Vi vet at romerne holder slaver. Scimus Romanos servos habere.
I middelalderlatinske tekster brukes akkusativ med infinitiv, men også noe tilsvarende en norsk at-setning. Den latinske subjunksjonen er quod, og leddsetningen kan ha indikativ eller konjunktiv, uten noen forskjell i betydning.
Vi vet at romerne holder slaver.
Scimus Romanos servos habere.
Eller Scimus quod Romani servos habent.
Eller Scimus quod Romani servos habeant.
Til norsk: Video quod sol splendet.
Til latin (3 muligheter): Jeg ser at sola skinner. Jeg vet at hester løper.
Avhengig spørresetning (kap 11)
Avhengig spørresetning er en leddsetning, vanligvis med syntaktisk funksjon DO. Subjunksjon i leddsetningen er et spørreord, for eksempel quis, ‘hvem’, eller ubi, ‘hvor’, og leddsetningens V skal være i konjunktiv. Når du oversetter til norsk, kan konjunktiven oversettes som indikativ, siden spørreordet viser at det dreier seg om en avhengig spørresetning.
For eksempel:
Me rogas quota hora sit. - Du spør meg hva klokka er.
Scimus quis veniat. - Vi vet hvem som kommer.
Det litt kinkige med avhengig spørresetning er at hovedsetningen den inngår i ikke er et spørsmål. For å finne ut om en leddsetning er en avhengig spørresetning eller noe annet (for eksempel en relativsetning), er det nyttig å spørre: Kan den aktuelle leddsetningen tenkes som et selvstendig spørsmål?
I eksemplene over kan den det: Hva er klokka? Hvem er det som kommer? Dette er selvstendige spørsmål, og leddsetningene hva klokka er og hvem som kommer er derfor avhengige spørresetninger.
Setningene over oversatt til latin:
Til norsk: Imperator scit quis miles sit. Imperator rogat ubi milites sint.
Til latin: Vi spør hvor du bor. De spør hvor vi bor. Hvor bor dere?
1 Alkuins propositiones ad acuendos juvenes
1 Nøtter og hjernetrim ved Karl den stores hoff: Alkuins propositiones ad acuendos juvenes, «problemer for å skjerpe de unge»
Propositiones Alcuini doctoris Caroli Magni imperatoris ad acuendos iuvenes, «Alkuins, keiser Karl den stores lærers, problemer for å skjerpe de unge», er en av de eldste kjente samlingene med matematiske problemer. For eksempel ser vi her et tidlig eksempel på «elvekryssingsproblemet» (nr. 17-18).
Alkuin (735-804), munk, poet og Karl den stores lærer, regnes som forfatter, og i så fall kan teksten ha vært i bruk i frankisk eliteskole. Problemene gir øvelse i både regning og latin, noe elevene ville nytte av i sine karrierer i kirke og administrasjon. Under er nr. 1, 4, 11, 12, 13, 14, 17 og 18.
Tekst fra: thelatinlibrary.com/alcuin/propos (lest 27.11.19)
I. PROPOSITIO DE LIMACE.
Limax fuit ab hirundine invitatus ad prandium infra leucam unam. In die autem non potuit plus quam unam unciam pedis ambulare. Dicat, qui velit, in quot diebus ad idem prandium ipse limax perambulat?
Gloser
leuca,ae f leuca (lengdemål, ca 2,25 km)
pes, dis m fot (lengdemål, ca 296 mm)
uncia,ae f pedis unse (lengdemål, ca 25 mm)
idem, eadem, idem, den samme, her: denne, dette
(12 unciae = 1 pes. 5 pedes = 1 passus eller ‘dobbeltskritt’)
pes, dis m fot (lengdemål, ca 296 mm)
uncia,ae f pedis unse (lengdemål, ca 25 mm)
idem, eadem, idem, den samme, her: denne, dette
(12 unciae = 1 pes. 5 pedes = 1 passus eller ‘dobbeltskritt’)
Grammatikk
ipse,a,um: i klassisk latin ‘selv’, i middelalderlatin ofte: ‘han, hun, den, det’
I. Snegleproblemet
Sneglen var invitert av svalen til et måltid en leuca unna. Om dagen klarte den ikke å gå mer enn en unse av en fot. Si, den som kan, i hvor mange dager går sneglen til dette måltidet?
I. Sequitur solutio de limace.
In leuca una sunt mille quingenti passus; VII pedes, XC unciae. Quot unciae, tot dies fuerunt, qui faciunt annos CCXLVI, et dies CCX.
I. Her kommer løsningen om sneglen
I en leuca er det 1500 skritt, sju fot og 90 unser. Det er like mange dager som det er unser, som utgjør 246 år og 210 dager.
(Eller: Hvor mange unser er distansen? 1500 skritt ganget med 5 ganget med 12 = 90 000 + 35 + 90 = 90125 unser delt på 365,25 = 246,75 år.)
IV. PROPOSITIO DE HOMINE ET EQUIS.
Quidam homo vidit equos pascentes in campo, optavit dicens: Utinam essetis mei, et essetis alii tantum, et medietas medietatis; certe gloriarer super equos C. Discernat, qui vult, quot equos imprimis vidt ille homo pascentes?
Glose
medietas,atis f halvdel
IV. Problemet med mannen og hestene
En mann så noen hester beite på et jorde, og sa et ønske: Å, om dere var mine, og var dobbelt så mange, pluss halvdelen av halvdelen, så kunne jeg briske meg med hundre hester. Avgjør, den som vil, hvor mange hester den mannen først så beite?
IV. Solutio de equis.
XL equi erant, qui pascebant. Alii tantum fiunt LXXX. Medietas medietatis hujus, id est, XX, si addatur, fiunt C.
IV. Løsning om hestene.
Det var XL hester som beitet. Dobbelt så mange blir LXXX. Halvparten av halvparten av det er XX, og hvis det legges til blir det C.
XI. PROPOSITIO DE DUOBUS HOMINIBUS SORORES ACCIPIENTIBUS.
Si duo homines ad invicem, alter alterius sororem in conjugium sumpserit; dic, rogo, qua propinquitate filii eorum pertineant?
XI. Problemet med de to mennene som fikk søstre som koner
Hvis det var to menn og begge tok den andres søster til ekte, si, vær så snill, hvordan barna deres er i slekt?
XI. Solutio ejusdem.
Verbi gratia: si ego accipiam sororem socii mei, et ille meam, et ex nobis procreentur filii; ego denique sum patruus filii sororis meae; et illa amita filii mei. Et ea propinquitate sibi invecem pertinent.
XI. Løsning på samme.
For eksempel: Hvis jeg skulle få min venns søster, og han min, og vi avlet barn, da ville jeg være onkelen til barnet til min søster, og hun tante til mitt barn. Og de er i slekt på samme måte.
XII. PROPOSITIO DE QUODAM PATREFAMILIAS ET TRIBUS FILIIS EJUS.
Quidam paterfamilias moriens dimisit haereditatem tribus filiis suis, XXX ampullas vitreas, quarum decem fuerunt plenae oleo. Aliae decem dimidiae. Tertiae decem vacuae. Dividat, qui potest, oleum et ampullas, ut unicuique eorum de tribus filiis aequaliter obveniat tam de vitro, quam de oleo.
XII. Problemet med gårdbrukeren og de tre sønnene
Faren i en familie døde og etterlot til de tre sønnene sine tretti glassflasker i arv, av dem var ti fulle av olje. Ti andre var halvfulle, og den tredje delen tomme. Fordel, den som kan, olje og flasker, slik at hver av de tre sønnene får likt av både glass og olje.
XII. Solutio.
Tres igitur sunt filii, et XXX ampullae. Ampullarum autem quaedam X sunt plenae, et X mediae, et X vacue. Duc ter decies; fiunt XXX. Unicuique filio veniunt X ampullae in portionem. Divide autem per tertiam partem, hoc est, da primo filio X semis ampullas, ac deinde da secundo V plenas et V vacuas. Similiter dabis tertio, et erit trium aequa germanorum divisio tam in oleo, quam in vitro.
XII. Løsning.
Det er altså III sønner, og XXX flasker. Og av flaskene er X fulle, X halvfulle og X tomme. Gang III med X, det blir XXX. Hver sønn får sin del på X flasker. Del på tre, det vil si, gi den første sønnen X halvfulle flasker, så til den andre V fulle og V tomme. Det samme gir du til den tredje, og det blir lik fordeling mellom de tre brødrene når det gjelder både olje og glass.
XIII. PROPOSITIO DE REGE.
Quidam rex iussit famulo suo colligere de XXX villis exercitum, eo modo ut ex unaquaque villa tot homines sumeret quotquot illuc adduxisset. Ipse tamen ad villam primam solus venit; ad secundam cum altero; iam ad tertiam tres venerunt. Dicat, qui potest, quot homines fuissent collecti de XXX villis.
Grammatikk
Avhengig spørresetning er en leddsetning, oversett «var». vanligvis med syntaktisk funksjon som DO. Subjunksjon er et spørreord, for eksempel quis, ‘hvem’, eller ubi, ‘hvor’, og leddsetningen skal ha konjunktiv.
XIII. Kongens problem
Em konge ba tjeneren sin om å samle en hær fra tretti gårder, på slik måte at han fra hver gård tok med like mange som han hadde ført med seg dit. Men han kom til den første gården alene, til den andre i selskap med en annen, og til den tredje kom de tre. Si, den som kan, hvor mange menn som ble samlet fra de tretti gårdene.
XIII. Solutio.
In prima igitur mansione duo fuerunt; in secunda IIII, in tertia VIII, in quarta XVI, in quinta XXXII, in sexta LXIIII, in septima CXXVIII, in octava CCLVI, in nona DXII, in decima ¨I XXIIII, in undecima II XLVIII, in duodecima IIIIXCVI, in quarta decima XVI CCCLXXXIIII. In quinta decima XXXII DCCLXVIII, etc.
XIII. Løsning.
På den første gården var de altså II, på den andre IIII, den tredje VIII, den fjerde XVI, den femte XXXII, den sjette LXIIII, den sjuende CXXVIII, den åttende CCLVI, den niende DXII, den tiende I XXIIII, in undecima II XLVIII, den tolvte IIII XCVI, den fjortende XVI CCCLXXXIIII, i den femtende XXXII DCCLXVIII, osv.
XIV. PROPOSITIO DE BOVE.
Bos qui tota die arat, quot vestigia faciat in ultima riga?
XIV. Oksens problem
En okse pløyer hele dagen. Hvor mange fotavtrykk setter den i den siste raden?
XIV. Solutio.
Nullum omnino vestigium facit bos in ultima riga, eo quod ipse praecedit aratrum, et hunc aratrum sequitur. Quotquot enim hic praecedendo in exculta terra vestigia figit, tot ille subsequens excolendo resolvit. Propterea illius nullum reperitur vestigium in ultima riga.
XIV. Løsning.
Oksen lager ikke noe spor i den siste raden, fordi den går foran plogen, og plogen følger den. Alle sporene den setter når den går foran i plogfuren, de visker den som kommer etter og pløyer. Derfor finnes ikke noe spor av den i den siste raden.
XVII. PROPOSITIO DE TRIBUS FRATRIBUS SINGULAS HABENTIBUS SORORES.
Tres fratres erant qui singulas sorores habebant, et fluvium transire debebant (erat enim unicuique illorum concupiscientia in sorore proximi sui), qui venientes ad fluvium non invenerunt nisi parvam naviculam, in qua non potuerunt amplius nisi duo ex illis transire. Dicat, qui potest, qualiter fluvium transierunt, ne una quidem earum ex ipsis maculata sit?
XVII. Problemet med de tre brødrene som var gift med hver sin søster
Det var tre brødre som var gift med hver sin søster, og skulle krysse en elv (og hver av dem hadde et godt øye til den nestes søster), men når de kom til elven fant de bare en liten båt, som ikke mer enn to av dem kunne krysse over i. Si, den som kan, hvordan de krysset elva, uten at noen av de tre søstrene ble krenket?
XVII. Solutio.
Primo omninum ego et soror mea introissemus in navem et transfretassemus ultra; transfretatoque fluvio dimisissem sororem meam de nave, et reduxissem navem ad ripam. Tunc vero introissent sorores duorum virorum, illorum videlicet, qui ad littus remanserant. Illis igitur feminis navi egressis, soror mea, intraret, navemque reduceret ad nos. Illa egrediente foras, duo in navem fratres intrassent, ultraque venissent. Tunc unus ex illis una cum sorore sua navem ingressi ad nos transfretassent. Ego autem et ille, qui navigaverat, sorore mea remanente foras, ultra venissemus. Nosque ad littora vectos, una ex illis duabus quaelibet mulieribus, ultra navem reduceret, sororque mea secum recepta pariter ad nos ultra venissent. Et ille, cujus soror ultra remanserat, navem ingressus eam secum reduceret. Et fieret expleta transvectio nullo maculante contagio.
Grammatikk
transfretassemus = transfretavissemus, intrassent = intravissent (sammentrukket form i pluskvamperfektum konjunktiv)
transfretato fluvio, illis … feminis … egressis, illa egrediente, sorore mea remanente, nullo maculante contagio: absolutt ablativ. Oversett: «da elva var krysset», «da de kvinnene hadde gått ut», «da hun gikk ut», «da min søster ble igjen», «uten at noen urenhet gjorde uren».
XVII. Løsning.
Først av alle ville jeg og søsteren min ha gått om bord i båten og satt over til den andre siden. Da vi hadde krysset elven ville jeg ha satt søsteren min av båten, og ført båten tilbake til bredden. Da ville søstrene til de to mennene gått om bord, altså til de som var blitt igjen på stranda. Og da disse kvinnene hadde gått ut av båten, ville min søster gått inn, og ført båten tilbake til oss. Da hun hadde gått ut, ville de to brødrene gått inn i båten, og kommet til den andre siden. Da ville den ene av dem ha gått i båten med sin søster og krysset over til oss. Og jeg og han som hadde krysset over ville ha dratt til den andre siden, mens min søster ble igjen og ventet. Da vi hadde kommet til stranda, kunne hvem som helst av de to kvinnene ført båten tilbake og tatt min søster om bord og de kunne kommet sammen til oss på den andre siden. Og han som hadde en søster som var blitt igjen på den andre siden, kunne ha gått i båten og tatt henne med seg. Og overfarten ville skje uten krenkelse eller usømmelighet.
XVIII. PROPOSITIO DE HOMINE ET CAPRA ET LUPO.
Homo quidam debebat ultra fluvium transferre lupum, capram, et fasciculum caulis. Et non potuit aliam navem invenire, nisi quae duos tantum ex ipsis ferre valebat. Praeceptum itaque ei fuerat ut omnia haec ultra illaesa omnino transferret. Dicat, qui potest, quomodo eis illaesis transire potuit.
Grammatikk
eis illaesis: absolutt ablativ. Oversett: «uten å skade dem».
XVIII. Problemet med mannen og geiten og ulven
En mann skulle frakte en ulv, en geit og en bunt kål over en elv. Og han kunne ikke finne annen båt enn en som bare kunne føre to av dem. Men han hadde fått beskjed om å føre dem alle uskadd over. Si, den som kan, hvordan de krysset elva uten at noen kom til skade.
XVIII. Solutio.
Simili namque tenore ducerem prius capram et dimitterem foris lupum et caulum. Tum deinde venirem, lupumque transferrem: lupoque foris misso capram navi receptam ultra reducerem; capramque foris missam caulum transveherem ultra; atque iterum remigassem, capramque assumptam ultra duxissem. Sicque faciendo facta erit remigatio salubris, absque voragine lacerationis.
Grammatikk
lupo misso: absolutt ablativ. «da ulven var sluppet av»
XVIII. Løsning.
Og på samme måte ville jeg først ta med geiten, og la ulven og kålen være. Så ville jeg komme og føre over ulven, da jeg hadde sluppet av ulven ville jeg ta om bord geiten og føre den til den andre siden, da jeg hadde sluppet av geiten ville jeg føre kålen over til den andre siden; og jeg ville ha rodd tilbake igjen og tatt om bord geita og ført den til den andre siden. Og ved å gjøre det slik ville båtturen være sikker, uten svinn og ødeleggelse.
2 Et brev til kongen
2 Et brev til kongen (12. århundre)
Brevet er en petisjon (søknad) til den franske kongen om å godkjenne et forlik etter et drap. Antakelig er det ikke ført i pennen av partene selv, men av en skrivekyndig som har tilbudt hjelpen sin.
En tekstkritisk utgave finnes ikke, men brevet finnes i original Frankrikes riksarkiv, Archives nationales. Utover å fortelle om dramatiske hendelser viser det at på denne tida kom ikke alle saker for retten. Partene ordnet i stedet opp seg imellom, og fikk også hjelp av andre, i dette tilfellet munker. Brevet viser til et hospital (hospicium). Hospitalet var en forløper for dagens sykehus der syke og uføre fikk pleie og omsorg.
Tekst fra: Bourgain, Pascale (red.) 2005. Le latin médiéval. L’Atelier du Médiéviste 10. Turnhout: Brepols, s. 246.
Latin
Cum quatuor homines biberent in quadam taberna mota fuit contentio inter ipsos. Tres acceperunt quartum qui vocatur Johannes Grebert et jactaverunt ad terram, et cum resurgere non permittebant, tunc ille Johannes extraxit cutellum suum et percussit illum qui erat immediate supra ipsum, justa umbilicum, et ille Johannes fuit in capite graviter vulneratus. Ambo remanserunt in hospicio et fuerunt detenti. Ille vero qui percussus fuerat justa umbilicum credebat se esse sanatum et surrexit et postea recidivavit et mortuus est, et alter est incarceratus. Fratres Minores et sacerdotes seculares con fratribus mortui locuti sunt et si placeret domino regi et ballivo pax est reformata.
Gloser
ballivus, i m (fra kla. baiulus guvernør) = fr. bailli: fogd, lokal representant for sentralmyndigheten eller kongen
Kommentar
fratres minores: minoritter, fransiskanere (ordenens offisielle navn er ordo fratrum minorum)
sacerdotes seculares: En sekularprest er en katolsk prest som er knyttet til et bispedømme, ikke et ordenssamfunn eller en kongregasjon, og lever «i verden» (in saeculo).
Skrivemåter
iactaverunt, iuxta, hospitium, iuxta, cum
Grammatikk
mota fuit contentio: I klassisk latin uttrykkes verbtiden perfektum indikativ passiv med hjelp av perfektum partisipp og presens av verbet sum brukt som hjelpeverb. Men i middelalderlatinske tekster brukes ofte i stedet perfektum av samme verb som hjelpeverb. Et eksempel er mota fuit contentio, «krangel oppsto». I klassisk latin ville dette altså vært mota est contentio, «krangel oppsto».
Norsk
Da fire menn drakk på en kro oppsto krangel mellom dem. Tre tok den fjerde, som heter Johannes Grebert, og la ham i bakken, og når de ikke tillot ham å reise seg trakk Johannes fram kniven sin og stakk han som var rett over seg, ved navlen, og Johannes ble alvorlig skadet i hodet. Begge kom på hospitalet og ble holdt tilbake. Han som var blitt stukket ved navlen trodde han var blitt frisk og sto opp, og senere fikk han tilbakefall og døde, og den andre ble satt i fengsel. Minorittene og sekularprestene har snakket med brødrene til den døde og med herre kongens og fogdens tillatelse er fred sluttet.
3 Brev fra pave Lucius II til Troyes bispedømme
3 Fra pavens administrasjon: Brev fra pave Lucius II til Troyes bispedømme (1183)
Et eksempel på et brev fra pavens administrasjon, sendt til bispedømmet Troyes i Nord-Frankrike. Brevet, som gjelder bråk og uro i en bygning tilhørende et kloster, er vennlig men bestemt. Partisipper og absolutt ablativ bidrar til en konsis og effektiv stil.
Brevet følger et vanlig oppsett for brev i antikken og middelalderen: Det begynner med hilsen og avsluttes med dato og sted for forsendelsen, og i denne avslutning er en fortidsform av verbet brukt, som en tilpasning til leseren.
Tekst fra: Bourgain, Pascale (red.) 2005. Le latin médiéval. L’Atelier du Médiéviste 10. Turnhout: Brepols, s. 236-237.
Latin
Lucius, episcopus, servus servorum Dei, venerabili fratri Manase, Trecensi episcopo, salutem et apostolicam benedictionem. Audivimus et audientes nequivimus non mirari quod laici quidam in claustro vestro domos jure hereditario possidentes, tales personas plerumque admittunt per quas clericorum quies inhonesto strepitu sepe turbatur et devotio populi ne divinis intendat officiis prepeditur. Joculatoribus quidem, aleatoribus, cauponibus et mulieribus impudicis prescripte domus de consuetudine prava locantur. Volentes igitur communi ecclesie honestati consulere, auctoritate apostolica prohibemus ne domus canonicales ulterius laicis vel gratis dentur aut etiam sub quacumque occasione locentur. Constituimus etiam de domibus quas laici in claustro jure hereditario tenent, si eas in personis propriis cum honesta familia, exclusis inhonestis personis per quas clericis molestia generetur et honestas decoloretur ecclesie, inhabitare noluerint, non nisi clericis gratis vel pro pretio concedantur. Si vero prohibitioni tue contraire presumpserint, personas alias, quas domos ipsas contra mandatum nostrum inveneris inhabitare, contradictione et appellatione cessante, vinculo excommunicationis astringas, et donec cesserint facias ab omnibus arctius evitari. Datum Anagnie, V. id. decembris.
Glose
claustrum, i n en del av et kloster avstengt for andre enn munker, eller et helt kloster.
clericus, i m geistlig, munk, særlig skriftflærd
clericus, i m geistlig, munk, særlig skriftflærd
Grammatikk
Anagnie = Anagniae: stedsnavn i 1. og 2. deklinasjon kan bøyes i lokativ (lik endelse som genitiv), for å uttrykke i eller på sted: Romae, ‘i Roma’, Osloae ‘i Oslo’.
Kommentar
Anagnia, by ved Roma i Italia, pavelig residens fra 1100- til 1300-tallet.
V id. decembris = quintum idus decembris = den femte før idene i desember: romersk datering.
V id. decembris = quintum idus decembris = den femte før idene i desember: romersk datering.
Norsk
Lucius, biskop, Guds tjeneres tjener, til Manasa, ærverdige bror, biskop av Troyes, med hilsen og pavelig velsignelse. Vi har hørt, og selv om vi hører kan vi ikke annet enn å undres, at noen lekfolk som på grunn av rettmessig arv eier hus i deres kloster, gir adgang for det meste til slike personer som ofte forstyrrer munkenes hvile med upassende støy, og er til hinder for at folkets hengivenhet er vendt mot gudstjenesten. At de nevnte husene leies ut til lettsindige mennesker, terningspillere, kroverter og usømmelige kvinner er en uskikk. Fordi vi ønsker å ivareta kirkens allmenne omdømme forbyr vi med pavelig myndighet at hus som er underlagt ordensregler for framtiden tilbys lekfolk, selv gratis, ved noen slags anledning. Vi har også bestemt at når det gjelder hus som lekfolk eier på grunn av rettmessig arv, hvis de ikke ønsker å bo der i egen person og med lovformelig tilknyttet familie, og utestenger upassende personer som er til ulempe for munkene og sverter kirkens omdømme, skal det ikke overlates til andre enn geistlige, enten gratis eller for betaling. Og hvis de våger å gå imot ditt forbud, skal du binde de andre personene, som du finner at bor i disse husene mot vårt bud, med vedtak om bannlysning, uten adgang til protest eller appell, og inntil de flytter ut skal du se til at de unngås strengt av alle. Gitt i Anagni den femte før idene i desember.
4 St. Brendans sjøfart: Navigatio Sancti Brendani
4 : St. Brendans sjøfart: Navigatio Sancti Brendani (900-tallet)
St. Brendan (St. Brenainn: 484 -577 eller 583) var en irsk abbed. Utover en beretning om en sjøreise han skal ha foretatt finnes en helgenbiografi som er bevart på både latin og irsk, fra ca år 1000. Brendans reiseberetning ble populær lesning og er bevart i langt over hundre manuskripter og er også oversatt eller gjenfortalt på mange andre språk som nederlandsk, tysk, provençalsk, katalansk, engelsk og norrønt. Spennende reiser og skumle skapninger finner vi i tidligere litteratur som de greske og romerske eposene Odysseen, Argonautica og Aeneiden. Vi finner dem også i fortellinger fra nærmere vår tid, og i Jules Vernes roman Reisen til jordas indre (Voyage au centre de la terre, 1864, første fullstendige norske oversettelse 2018: Vidarforlaget, Oslo) har heltene en liknende opplevelse som Brendan og hans venner, når de er på vei over en underjordisk sjø (kap. 34).
Tekst fra: Bourgain, Pascale (red.) 2005. Le latin médiéval. L’Atelier du Médiéviste 10. Turnhout: Brepols, s. 326-327. Og: https://docs.google.com/viewer?a=v&pid=sites&srcid=c3dhcnRobW9yZS5lZHV8bWVkaWV2YWwtbGF0aW4tc3VtbWVyLTIwMTMtdGhlLWdlc3RhLWZyYW5jb3J1bXxneDo0YTQ4NzNlZmUxY2E1MWYx (lest 10.12.2019)
Latin
Profectique sunt ad navim et ceperunt navigare data benedictione vicissim. Cum autem venissent ad aliam insulam, cepit illa navis stare antequam portum illius potuissent tenere. Sanctus Brendanus precepit fratribus exire de navi et ita fecerunt. Tenebantque navim ex utraque parte cum funibus usque dum ad portum venit. Erat autem illa insula petrosa sine ulla herba. Silva rara erat ibi et in litore illius nihil de arena fuit. Porro pernoctantibus in orationibus et in vigiliis fratribus foris, vir Dei sedebat intus in navi. Sciebat enim qualis erat illa insula, sed tamen noluit eis indicare, ne perterrerentur. Mane autem facto precepit sacerdotibus ut singuli missas cantarent, et ita fecerunt. Cum sanctus Brendanus et ipse cantasset missam in navi, ceperunt fratres crudas carnes portare foras de navi, ut condirent sale illas, et etiam pisces quos secum tulerunt de alia insula. Cum hoc fecissent, posuerunt cacabum super ignem. Cum autem ministrarent lignis ignem et fervere cepisset cacabus, cepit illa insula se movere sicut unda. Fratres vero ceperunt currere ad navim, deprecantes patrocinium sancti patris. At ille singulos per manus trahebat intus. Relictisque omnibus que portabant in illa insula, ceperunt navigare. Porro illa insula ferebatur in oceanum. Potuit idem ignis ardens videri super duo miliaria. Sanctus Brendanus narravit fratribus quid hoc esset, dicens: «Fratres, admiramini quod fecit haec insula?» Aiunt: «Admiramur valde nec non et ingens pavor penetravit nos.» Qui dixit illis: «Filioli, nolite expavescere. Deus enim revelavit mihi hac nocte per visionem sacramentum hujus rei. Insula non est, ubi fuimus sed piscis, prior omnium natancium in oceano. Querit semper suam caudam ut simul jungat capiti, et non potest pre longitudine. Qui habet nomine Jasconius».
Cum autem navigassent juxta illam insulam ubi erant per triduum antea, et venissent ad summitatem illius, contra occidentalem plagam, viderunt aliam insulam prope sibi junctam, interveniente freto non magno, herbosam et nemorososam, plenamque floribus, et ceperunt querere portum per circuitum insulae. (kap. 10-11.1)
Gloser
missas cantare: holde messe, synge sanger eller si bønner fra messe.
cacabus = caccabus, i m kokekar.
sacramentum, i n mysterium, det som ligger skjult
cacabus = caccabus, i m kokekar.
sacramentum, i n mysterium, det som ligger skjult
Skrivemåter
coeperunt, coepit osv.; natantium
Grammatikk
navigassent = navigavissent (sammentrukket form i pluskvamperfektum konjunktiv)
Norsk
De beveget seg til skipet og etter å ha velsignet hverandre gjensidig begynte de å seile. Da de var kommet til en annen øy, begynte skipet å stå fast før de hadde kunnet nå havnen dens. Den hellige Brendan ga brødrene beskjed om å forlate skipet, og det gjorde de. De holdt skipet med tau fra begge sider til de kom til havnen. Denne øya var hard som stein og uten noe gress. Det var lite vegetasjon og på stranden dens var ingen sand. Senere, mens brødrene tilbrakte natten utenfor med bønner og våking, satt gudemannen inn i skipet. Han visste nemlig hvordan denne øya var, men ville likevel ikke avsløre det for dem, så de ikke skulle bli skremt. Da det var blitt morgen ga han prestene beskjed om at alle skulle synge messe, og det gjorde de. Da den hellige Brendan selv hadde sunget messe i skipet, begynte brødrene å bære stykker med rått kjøtt ut fra skipet, for å legge dem i salt, sammen med fiskene som de hadde tatt med seg fra den andre øya. Da de hadde gjort dette, satte de en kokekjele over et bål. Men da de hadde lagt ved på bålet og kjelen hadde begynt å koke, begynte øya bevege seg slik som vannet. Brødrene begynte å løpe til skipet, og påkalte den hellige farens beskyttelse. Han trakk dem om bord etter armene en etter en. Etter at de hadde latt bli igjen på øya alt de hadde båret ut, begynte de å seile. Øya forsvant i havet. Men bålet som brant kunne ses på over to mil. Den hellige Brendan fortalte brødrene hva dette var, og han sa: «Brødre, lurer dere på hva denne øya gjorde?» De svarte: «Vi lurer veldig, og vi ble fryktelig redde.» Han sa til dem: «Mine små sønner, ikke vær redd. For Gud åpenbarte for meg denne natta med et syn Deus hva som ligger bak denne hendelsen. Det er ikke en øy, der vi var, men en fisk, den største av alle som svømmer i havet. Den forsøker hele tiden å slå hodet sammen med halen, men klarer det ikke fordi den er så lang. Navnet dens er Jasconius». Da de hadde seilt forbi den øya de hadde vært ved i tre dager tidligere, og kommet til enden av den, på den østlige siden, så de en annen øy som lå tett ved, med en liten strøm i mellom, med gress og full av lunder, og full av blomster, og de begynte å lete etter en havn ved å seile rundt øya. (kap. 10-11.1)
5 Beretning om året 865: Hincmar, St. Bertins annaler
5 Beretning om året 865: Hincmar, St. Bertins annaler
Tidlig i middelalderen begynte man i kirker og klostre å skrive ned viktige hendelser i margen i de såkalte påsketavlene, der de for hvert år markerte hvilken dato påsken skulle feires. Etter hvert gikk anmerkningene fra notater til lengre tekster, og til sammenhengende annaler (dvs. kronologiske beretninger). Hincmar, erkebiskop i Reims i Frankerriket, er forfatter eller redaktør for teksten under, om året 865. I tillegg til å fortelle om dramatiske begivenheter stadfester teksten en avtale inngått mellom myndigheter og innbyggere i området.
Tekst fra: Bourgain, Pascale (red.) 2
Latin
Nortmanni residentes in Ligeri cum maximo impetu faciente divino judicio, secundo vento per idem fluvium usque ad monasterium Sancti Benedicti quod Floriacus dicitur navigant et eundem monasterium incendunt, et in redeundo Aurelianis civitatem et monasteria ibidem et circumcirca consistentia igni cremant, prater ecclesiam Sancte Crucis, quam flamma, cum inde multum laboratum a Nortmannis fuerit, vorare non potuerit. Sicque per amnis alveum descendentes et vicinia queque depopulantes ad stationem suam reversi sunt.
Karolus ab Attiniaco contra Nortmannos, qui cum navibus quinquaginta in Sequanam venerant, hostiliter pergit, in quo itinere custodum neglegentia tres coronas optimas et armillas nobilissimas et quaeque alia pretiosa perdens, et post paucos dies omnia reinvenit, exceptis paucis gemmis quam tumultuaria direptione amisse fuerunt. Nortmanni vero residentes in Ligeri libere Pictavum civitatem pedestri ordine pergunt eandemque civitatem incendunt et impune ad naves suas reveniunt. Rodbertus autem de eisdem Nortmannis qui sedebant in Ligeri amplius quam quingentos sine dampno suorum occidens, vexilla et arma Nortmannica Karolo mittit. Karolus autem perveniens usque ad locum qui dicitur Pistis, ubi immorabantur Nortmanni, fidelium suorum consilio pontes super Isaram et Matronam in locis quae dicuntur Alvernis et Carentom, quoniam ab incolis qui ex antiquo ipsos pontes fecerant propter infestationem Nortmannorum refici non valebant, ab eis ergo qui ex longinquioribus partibus ad operandum deputati erant ut perficerent firmitates in Sequana ea condicione refici jubet propter imminentem necessitatem ipsos pontes, ne umquam per ventura tempora inde qui nunc eosdem pontes refecerint in operando ad hoc opus dispendium patiantur, et deputatis custodibus qui utrasque ripas custodirent, ad Odriacam villam medio mense venandi gratia pergit. Ipsi autem Nortmanni, quoniam adhuc citra Sequanam custodes non venerant, ex se circiter ducentos Parisyus mittunt, ubi quod quesierant vinum non invenientes, ad suos qui eos miserant sine indempnitate sui reveniunt. Inde amplius quam quingenti ultra Sequanam usque ad Carnotum predatum ire disponentes, a custodibus ripe ipsius fluminis impetuntur, et quibusdam suorum amissis, quibusdam etiam vulneratis, ad naves regrediuntur.
Glose
reinvenio 4 gjenfinne (re + invenio)
tumultuarius,a,um omtumlet
tumultuarius,a,um omtumlet
Skrivemåter
damno, indemnitate
Grammatikk
idem fluvium, «denne elva». fluvius er vanligvis et hankjønnsord, men idem (intetkjønn) antyder at det her oppfattes som intetkjønn.
eundem monasterium, «dette klosteret». monasterium er vanligvis (og andre stedet i denne teksten) et intetkjønnsord, men står akkurat her med attributtet eundem (hankjønn).
quoniam … condicione; ipsos … patiantur: En veldig lang og kronglete setning, ta den norske oversettelsen til hjelp.
Parisyus, må regnes som akkusativ flertall (målets akkusativ, «til Paris»).
Kommentar
faciente divino judicio = «fordi den guddommelige dom realiserte det», absolutt ablativ
Norsk
Normannerne som oppholder seg ved Loire seiler, på en kraftig offensiv og på grunn av guddommelig bestemmelse, med gunstig vind på den samme elva helt til benediktinerklostret som kalles Fleury og setter det samme klostret i flammer, og på tilbakereisen brenner de ned Orléans by og klostre samme sted og med beliggenhet i dens omland, bortsett fra Kirken for det hellige kors, som flammen ikke klarte å sluke, på tross av store anstrengelser fra normannerne. Slik vendte de tilbake til sitt oppholdssted med å reise nedover elveleiet Sicque og i tillegg plyndre stedene i nærheten.
Karl som var kommet til Seinen med femti skip rykker ut mot normannerne fra Attigny, og på denne reisen mistet han på grunn av vaktenes uoppmerksomhet tre vakre kroner og verdifulle armbånd og noen andre verdigjenstander, og etter få dager fant han alt igjen, bortsett fra noen få edle steiner som gikk tapt i en trefning. Men normannerne som oppholder seg ved Loire fortsetter fritt, til fots, til Poitiers, og denne byen setter de i flammer og vender uhindret tilbake til skipene sine. Men Robert dreper av de samme normannerne som oppholder seg ved Loire mer enn femti uten å miste noen av sine, og sender normanniske faner og rustninger til Karl. Og Karl kommer til stedet som kalles Pîtres, hvor normannerne hadde slått seg ned, og lar etter råd fra sine betrodde og på grunn av faren som truet reparere broene over Oise og Marne på stedene som kalles Auvers og Charenton, broer som på grunn av normannernes angrep ikke hadde kunnet repareres av innbyggerne som fra gammelt av hadde bygd dem, og av de som var sendt fra fjernere områder til å arbeide for å styrke forsvarsverkene ved Seinen, på den betingelse at i tiden etter skal de som nå har arbeidet for å istandsette disse broene ikke lide på grunn av dette arbeidet, og etter å ha sendt vakter som skulle passe begge bredder fortsetter han rundt midten av måneden til Orville for å jakte. Siden vaktene ennå ikke var kommet til deres side av Seinen, sender normannerne selv omkring to hundre av sine til Paris, og da de ikke finner vinen de hadde lett etter der, vender tilbake til sine egne som hadde sendt dem, men ikke uten å tåle tap. Deretter ordner de mer enn femti som skal gå på plyndringstokt på den andre siden av Seinen og til Chartres, men angripes av vaktene på selve elvebredden, og etter å ha mistet flere av sine og fått flere såret vender de tilbake til skipene.
6 Utkast til bearbeiding: et exemplum fra 1300-tallet
6 Utkast til bearbeiding: et exemplum fra 1300-tallet
Jacques de Vitry eller Jacobus de Vitriaco (1160-1240, biskop fra 1216 og kardinal fra 1228) er kjent for sine exempla, fortellinger med moralsk poeng til bruk for prester og forkynnere. Senere leser vi et exemplum han har skrevet selv, men det under er en forkortet versjon av et av hans exempla, ført i pennen omkring 1339 av dominikaneren Jean Gobi i en samling med navnet Scala coeli, «Himmelstigen». Ett poeng i denne fortellingen er at selv om de har hardere madrasser, sover de fattige som arbeider likevel bedre enn de rike og gjøresløse.
Tekst fra: Goullet, Monique og Michel Parisse (red.) 2003. Traduire le latin médiéval. Paris: Picard, s. 78.
Latin
Refert Jacobus de Vitriaco quod pulex et febris semel in uno loco convenerunt simul et cum solarentur, pulex dicit: ‘Ego hospitata sum in lecto cujusdam abbatisse, in quo erant duo lintheamina albissima et culcitra mollis; cumque cepissem carnes illius pingues comedere, clamavit. Candela accenditur; ego fui insecuta, et ita de tota nocte quiescere non potui.’ Tunc febris: ‘Ego pessimum hospitium inveni, nam cuidam mulieri pauperi me coniunxi, que de media nocte surgens fecit lexivium, et pannos ad lavandum assumpsit. In aurora ad aquam frigidissimam accessit, percussit panos, cibum non assumpsit, et sic ego fatigata de tanto labore recessi.’ Tum pulex dedit consilium: ‘Vade tu ad abbatissam, et ego ibo ad pauperem mulierem.’ Quod cum fecissent et in crastinum convenissent, quelibet mirabili modo commendavit dominam suam. Unde ita videmus manifeste quod qui plures delicias habent, minus vivunt et frequentius infirmantur.
Skrivemåter
coepissem
Gloser
solor 1 DEP slappe av, styrke seg (med mat)
lintheamentum = linteamen, linteum lintøy
culcitra = culcita,ae f madrass
insequo 3 –secut. forfølge (verbet er vanligvis deponent med oppslagsformen insequor, men her aktivt)
lexivium = klesvask (fra kla.. lixivia,ae f)
quelibet alle, begge (fra kla. quilibet, hvem som helst)
lintheamentum = linteamen, linteum lintøy
culcitra = culcita,ae f madrass
insequo 3 –secut. forfølge (verbet er vanligvis deponent med oppslagsformen insequor, men her aktivt)
lexivium = klesvask (fra kla.. lixivia,ae f)
quelibet alle, begge (fra kla. quilibet, hvem som helst)
Norsk
Jacques de Vitry forteller at loppa og feberen en gang kom sammen et sted, og mens de slappet av i hverandres selskap sa loppa: «Jeg gjestet senga til en abbedisse, i den var to kritthvite laken og en myk madrass; men da jeg begynte å spise det tykke kjøttet hennes, skrek hun ut. Et vokslys tennes, jeg ble jaget rundt, og slik fikk jeg ikke ro på hele natta.» Da sa feberen: «Jeg har funnet et elendig losji, for jeg slo meg sammen med en fattig kvinne, som sto opp midt på natta for å gjøre klesvask, og tok med seg tøy for å vaske. Da himmelen ble rød gikk hun til det iskalde vannet, banket tøy, tok ikke mat, og slik ble jeg utslitt av så mye arbeid og for videre.» Da ga loppa råd: «Gå du til abbedissen, og jeg skal gå til den fattige kvinnen.» Da de hadde gjort det og møttes neste dag, roste begge sin vertinne i høye toner. Av dette ser vi tydelig at de som har mange nytelser, lever kortere og blir oftere syke.
7 Scivias - Guddommelige åpenbaringer
7 Guddommelige åpenbaringer: Scivias av Hildegard fra Bingen (1098-1179)
Hildegard var tysk abbedisse, klostergrunnlegger, forfatter, komponist, urtemedisiner og naturforsker. Scivias er det første av tre verk hun skrev (eller dikterte) med visjoner og profetier om skapelsen. Scivias ble til mellom 1141 og 1151, er i tre deler og beskriver seksogtyve visjoner. Tittelen er en forkortelse for sci vias Domini eller sci vias viventis luminis, «kjenn Herrens veier» eller «kjenn det levende lysets veier».
I begynnelsen forklares at Scivias er blitt til på oppdrag fra himmelen, noe som underbygges med utsagn av Gud gjengitt i direkte tale. Teksten under er fra andre del, femte visjon, tiende og ellevte kapitel (2.5.10-11). Her bruker Hildegard en annen velkjent retorisk strategi, utførlig eksempel, for å utdype et av sine poenger, nemlig at kyskhetsløftet som nonner og munker avlegger gjelder denne verden og at de i stedet for å gifte seg med et annet menneske forenes mystisk med Gud.
Teksten har noen litt overraskende uttrykksmåter: transmittere in perditionem, ponere in salvationem, «overføre til ødeleggelse», «plassere i redning», som kanskje kan forstås som metaforer fra regnskapsføring, slik at sjeler på dommens dag plasseres i passende kolonne.
Tekst fra: ldysinger.stjohnsem.edu/@texts2/1170_hildegard/00a_start, lest 27.11.19.
Latin
10. QVI CORRVPTO PACTO VIRGINITATIS REDIERIT FLORE INTEGRITATIS CAREBIT NON ENIM VT DOMINA SED VT ANCILLA SVSCIPITVR.
Sed et puella quae ex uoluntate sua in sanctissima desponsatione eidem Filio meo offertur, ab ipso decentissime suscipitur, qui eam hoc modo sibi coniunctam uult habere in consortio suo. Quomodo? Vt illum casta dilectione amplectatur, sicut et ipse eam in secreto suo diligit; quoniam illi semper amabilis est, quia magis eum quam terrenum sponsum quaerit. Quod si pactum eius postea transgressa fuerit, tunc coram his qui in caelesti gaudio sunt polluta erit; unde etiam si in eadem temeritate perseuerauerit, superna gloria iusto iudicio carebit. Sed si paenituerit, suscipitur sicut ancilla et non sicut domina; quoniam regalem desponsationem deseruit, et quia magis alium amauit quam illum quem amare debuit. Ille quoque qui eam seducendo uiolauit, si culpam suam emendare uoluerit, ita paeniteat quasi caelum rupisset, ne in perditione mortis occidatur, quia supernam desponsationem temere corrupit. Quid est hoc?
11. EXEMPLVM AD EANDEM REM.
Nam si aliquis magnus princeps sponsam ualde sibi caram habet, quam seruus seruorum suorum adulterando corrumpit, quid dominus ille facit? Vere in maxima ira exercitum suum mittit ut illum perdat, quoniam eum in propriis uisceribus suis confudit. Quod si tunc seruus ille timens omnem exercitum illum exorat ut pro ipso intercedat, et insuper ad pedes domini sui flebiliter cadit quatenus sibi parcat, tunc idem rex propter bonitatem suam et propter petitionem illorum eum uiuere sinens, societatem conseruorum suorum illi reddit, sed tamen eum ita ut ceteros interiores et familiares amicos suos non remunerat, quamuis ei inter alios illi consimiles conseruos ipsius debitam gratiam exhibeat. Ita et huic erit qui aeterni regis sponsam seducendo uiolauerit. Idem enim rex in rectissimo zelo iudicia sua exercens illum ad perditionem transmittit, quia eum in hoc facto quasi illusorem in obliuione mentis suae habuit.
Sed si miser ille, diem huius indignationis anticipans, electos Dei suppliciter exorauerit ut ueniam sibi a domino suo petant, et insuper humanitatem saluatoris sui flebiliter inspexerit, quatenus per gratiam ipsius a peccato suo absoluatur, tunc idem rex sanguinem hunc qui pro redemptione humani generis effusus est, et dilectionem supernorum ciuium attendens, illum a reatu suo et a diabolica potestate, ne in perditionem eat, eripit, ac eum in saluationem beatarum animarum ponit, sed tamen tripudio regalis desponsationis, quo ceteri amici Dei his sacris uirginibus quae Filio meo superna desponsatione dicatae sunt congaudent, non decorabit, sicut et illum qui pudorem uirginitatis amisit decore uirginitatis non coronabit, quamuis ei inter alios electos suos gaudium in superna ciuitate cum inaestimabili remuneratione tribuat.
Kommentar
amplector 1 omfavne (i klassisk latin 3. konjugasjon, men her 1.)
illusorem: burde vært i nominativ, siden det er forføreren som er bedrager. Oversett ut fra betydningen, det vil si slik at det er herren og ikke forføreren som blir holdt for narr.
Norsk
10. DEN SOM VENDER TILBAKE ETTER Å HA BRUTT KYSKHETSLØFTET, VIL HA FORRINGET SIN KYSKHET, HUN MOTTAS NEMLIG IKKE SOM FRUE MEN SOM TJENER
Men også en ung kvinne som av egen vilje tilbys min samme sønn i hellig forlovelse, tas imot av ham med all heder, som vil ha henne slik, forenet med seg og som sin ektefelle. Hvordan? Slik hun omfavner ham i kysk kjærlighet, slik elsker også han henne i sin hemmelighet, for for ham er hun alltid verd å elske, siden hum heller søker ham enn en jordisk brudgom. Men hvis hun senere bryter denne pakten, da vil hun være skjemmet ut overfor de som er i himmelsk glede, og hvis hun også holder fram med slik ubesindighet, vil hun ved rettferdig dom miste overjordisk glorie. Men hvis hun angrer, tas hun imot, men som tjener og ikke som frue, fordi hun har brutt den kongelige forlovelsen, og fordi hun har elsket en annen mer enn ham hun burde elske. Også den som forførte og krenket henne, hvis han vil gjøre opp for sin skyld, han skal angre som om han hadde brutt inn i himmelen, så han ikke omkommer i dødens tap, fordi han ubesindig ødela en overjordisk forlovelse. Hva vil dette si?
11. ET EKSEMPEL TIL SAMME SAK.
For hvis en mektig fyrste elsker sin kone høyt, og en tjener av hans tjenere forfører og skjender henne, hva gjør den mektige mannen? Han sender utvilsomt hele hæren sin i mektig raseri for å ødelegge ham, for han har rammet ham i hans innerste indre. Men hva om denne tjeneren blir redd og ber hele denne hæren om å gripe inn for seg, og i tillegg faller for sin herres føtter med gråt for at han skal spare ham, da lar den samme kongen på grunn av sin godhet og på grunn av deres bønn ham leve, og gir ham fellesskapet med de andre tjenerne tilbake, men han belønner ham ikke slik som de andre nære og kjære vennene sine, selv om han viser ham tilbørlig ære blant andre tjenere med samme rang som ham. Slik vil det også være med ham som har krenket den evige konges brud. For denne kongen vil med rettferdig sinne utøve sin myndighet og sende ham inn i ødeleggelsen, fordi han med denne handlingen glemte seg selv og holdt ham for narr.
Men hvis denne elendige fordi han ser denne vredesdagen komme ydmykt bønnfaller Guds utvalgte om å be om nåde for seg fra sin herre, og i tillegg gråtende betrakter sin redningsmanns menneskelighet, for at han gjennom hans gave skal kjøpes fri fra sin feil, da ser denne kongen til det blodet som ble spilt for å kjøpe menneskeheten fri og til himmelens innbyggeres kjærlighet, og redder ham fra hans forbrytelse og fra djevelens makt, så han ikke går til grunne, og plasserer ham i de hellige sjelers redning, men han vil ikke hedre ham [med invitasjon til] den kongelige bryllupsfeiringen, der de andre vennene av Gud fryder seg sammen med de hellige unge kvinnene som er viet til min sønn i overjordisk forlovelse, slik som han ikke vil krone med kyskhetens skjønnhet den som har mistet kyskhetens skamfølelse, selv om han unner ham glede blant sine andre utvalgte i den overjordiske by med umåtelig belønning.
8 Mirabilia urbis Romae
8 Reiseguide fra middelalderen: Mirabilia urbis Romae, «Byen Romas underverker»
Mirabilia urbis Romae er en reiseguide til Roma med beskrivelse av byens landemerker, skrevet på 1140-tallet av en i dag ukjent forfatter. På denne tida var byen mindre enn i dag. Den var ikke lenger et politisk sentrum slik den hadde vært i antikken, og var delvis gjengrodd og i bruk som beitemark. Mange av de store byggene (inkludert kirker) som ble reist i barokken og senere og kan ses idag var heller ikke kommet til. Byen var likevel reisemål for blant andre pilegrimer som trengte veiledning. En annen ting som framgår av teksten er stolthet over byens gamle historie, ikke minst i den romerske republikken (tradisjonelt datert fra kongenes utdrivelse i 509 f.Kr. og til Octavians utnevnelse til Augustus i 27 f.Kr.). Ut fra antallet håndskrifter og senere versjoner ble reiseguiden mye lest.
Vårt utdrag er fra midtdelen, der romerske monumenter forklares med fortellinger, og handler om en rytterstatue, en statue med en mann til hest. I dag står denne statuen på Kapitol-høyden i Roma, og rytteren er identifisert som den romerske keiseren Mark Aurel (d. 180 e.Kr.). Men sikre beviser mangler, og også andre forklaringer har blitt lansert. Ifølge vår forfatter var rytteren på hans tid identifisert som keiser Konstantin, som i dag er kjent for å gjort kristendommen til favorisert romersk religion, og som på forfatterens tid også var kjent for å ha gitt den vestlige delen av Romerriket under den romerske pavens myndighet. Grunnlaget for denne siste påstanden var dokumentet kjent som Donatio Constantini, Konstantins donasjon, som senere (på 1500-tallet) ble avslørt som forfalskning.
Vår forfatters forklaring er følgende: Rytteren var en ridder i det hedenske Roma, og statuen er reist til minne om hans heltegjerning for å befri byen fra beleiring. Forklaringen kan knyttes til 1140-tallets politiske kontekst i Roma. I tiden før, på 1000-tallet, hadde pavedømmet og paven i Roma begynt å markere seg i europeisk storpolitikk, som et rike og en fyrste å regne med. På 1100-tallet ble dette fulgt opp med praktbygg inkludert kirker som Santa Maria in Trastevere. Byen vokste også i antall innbyggere. Et sjikt av håndverkere og handelsfolk, som betjente den etter hvert verdensomspennende kirken og også pilegrimer, ønsket etter hvert å markere seg overfor adelsfamiliene i den tradisjonelle eliten. Samtidig hadde man opplevd lang rivalisering mellom pretendenter til paveverdigheten. I 1143, i de siste månedene av Innocens IIs tid som pave, ble det på Kapitol-høyden erklært en selvstendig romersk republikk. Erklæringen var rettet mot pavedømmet, siden republikken på samme måte som forbildet, republikken i det antikke Roma, skulle ledes ikke av en eneveldig pave eller rex men av en romersk patricius, adelsmann eller notabilitet.
Vår tekst knytter an til den gamle romerske republikken blant annet med uttrykket tempore consulum et senatorum, som viser til republikkens embetsmenn og prinsippet om styre ved borgerne selv. Og den framhever altså en vanlig romersk borger og hans patriotisme. Når det gjelder hesten, antar forfatteren at den har den fangede korngen under hoven. En grunn til dette kan være at på hans tid var det mindre vanlig enn i antikken å framstille mennesker og dyr i bevegelse.
Tekst fra: Huber-Rebenich, Gerlinde o.a. (red.) 2014. Mirabilia urbis Romae: Die Wunderwerke der Stadt Rom. Darmstadt: WBG.
Latin
15. Lateranis est quidam caballus aereus qui dicitur Constantini, sed non ita est; quia quicumque voluerit veritatem cognoscere hoc perlegat. Tempore consulum et senatorum quidam rex potentissimus de Orientis partibus Italiam venit, ex parte Lateranis Romam obsedit, multa strage et bellis populum Romanum afflixit.Tunc quidam armiger magnae formae et virtutis, audax et prudens, surrexit, qui dixit consulibus et senatoribus: ‘Si esset qui liberaret vos de hac tribulatione, quid a senatu promereretur?’ Qui respondentes dixerunt ei: «Quicquid ipse poposcerit mox obtinebit». Qui ait eis: ‘Date michi XXX milia sestertias et memoriam victorie michi facietis, post peractum bellum, optimum equum.’ Qui promiserunt se facturos, sicut ipse petierat. Qui ait: «Media nocte surgite et omnes armamini et state iuxta muros in specula, et quicquid vobis dixero, facietis». Et illi continuo fecerunt imperata. Qui ascendit equum sine sella et tulit falcem. Per plurimas enim noctes viderat illum regem ad pedem cuiusdam arboris pro necessario venire, in cuius adventu cocovaia, que in arbore sedebat, semper cantabat. Ille vero exivit urbem et fecit herbam, quam in fascem religatam portabat ante se more scuterii. Qui statim ut audivit cocovaiam cantantem, accessit propius et cognovit illum regem venisse ad arborem. Ivit contra eum, qui iam peregerat necessaria. Socii qui erant cum rege putabant illum esse suorum; coeperunt clamare, ut ipse auferret se de via ante regem. Sed ille non dimittens propter eos, fingens se de loco abire, iunxit se regi, et prae fortitudine sua, illis omnibus spretis, vi arripuit regem et portavit eum. Mox cum venisset ad muros civitatis, coepit clamare: ‘Exite foras et interficite omnem exercitum regis, quia ecce ipsum teneo captivum.’ Qui exeuntes alios interfecerunt, alios in fugam miserunt; unde Romani innumerabile pondus auri et argenti habuerunt.
Sic gloriosi ad urbem redierunt, et quod predicto armigero promiserant, persolverunt, XXX scilicet milia sextertias et equum aereum pro memoria deauratum et sine sella, ipso desuper residente, extenta manu dextra qua ceperat regem; in capite equi memoriam cocovaie ad cantum cuius victoriam fecerat; ipsum quoque regem, qui parvae personae fuerat, retro ligatis manibus, sicuti eum ceperat, sub ungula equi memorialiter destinavit.
Skrivemåte, grammatikk, glose
sextertias = sestertia, orum n pl (her f, men altså i klassisk latin: n)
michi = mihi
cocovaia,ae f ugle
michi = mihi
cocovaia,ae f ugle
Grammatikk
Lateranis = uviss bøyningsform, men kan tas som ablativ flertall med lokativ (steds-)betydning av Laterana, orum n pl, ‘Lateran’, et område på Caeliushøyden sørøst i Roma (der Johanneskirken ligger i dag).
se facturos (underforstått: esse): akkusativ med infniitiv med se som akkusativledd og futurum infinitiv av facio; i futurum infinitiv er hjelpeverbet esse underforstått slik at det bare står facturos.
tulit: perfektum av fero (uregelm.) tuli latus,am bære, her brukt i en litt uvant betydning: «ta med seg»
fecit: av facio, her brukt i en litt uvant betydning: «skjære»
Norsk
15. På Lateran-høyden er en hest i bronse som sies å være Konstantins, men slik er det ikke, for den som vil lære sannheten å kjenne skal lese alt dette. På konsulenes og senatorenes tid kom en svært mektig konge fra østens land til Italia, og fra Lateran-høydens side beleiret han Roma, og påførte det romerske folket stort tap og slag. Da sto en ridder fram av veldig størrelse og mot, dristig og klok, som sa til konsulene og senatorene: «Hvis det var en som frigjorde dere fra denne ulykken, hva ville han gjøre seg fortjent til av senatet?» Og til svar sa de til ham: «Uansett hva han krever, vil han snart oppnå det.» Og han sa til dem: «Gi meg XXX tusen sestertser, og lag et minnesmerke for meg over seieren når krigen er ført til ende, en ypperlig hest». Og de lovet å gjøre slik han hadde bedt om. Og han sa: «Stå opp midt på natta og væpne dere alle sammen, og stå vakt langs murene, og dere skal gjøre alt det jeg sier dere». Og de utførte straks ordrene. Han steg opp på en hest uten sal og tok med seg en sigd. For gjennom flere netter hadde han sett denne kongen komme til foten av et bestemt tre i et nødvendig ærend, og når han kom var det alltid en ugle som satt i treet som sang. Han gikk ut av byen og skar gress som han knyttet i en bunt og holdt foran seg som et skjold. Og straks han hørte ugla synge, gikk han nærmere, og skjønte at denne kongen var kommet til treet. Han gikk mot ham, som allerede hadde utført det nødvendige. Hjelperne som var med kongen trodde han var av dem, de begynte å rope at han skulle flytte seg fra veien foran kongen. Men han ga ikke opp på grunn av dem, han lot som om han gikk fra stedet, men gikk bort til kongen, og modig som han var og med suveren forakt for dem alle tok han kongen med makt og bar ham. Snart, da han hadde kommet til murene begynte han å rope: «Kom ut og drep hele kongens hær, for se, jeg holder ham selv som fange». Og de gikk ut og drepte noen, sendte andre på flukt, og derfra fikk romerne en uhorvelig mengde gull og sølv.
Slik gikk de stolte tilbake til byen, og alt det de hadde lovet denne ridderen betalte de, XXX tusen sestertser og en bronsehest til minne, forgylt og uten sal, med ham selv sittende oppå, med den høyre hånden som han hadde fanget kongen med utstrakt, og på hestens hode, et minne om ugla som hadde sunget mens han hadde vunnet seieren. Kongen selv, som hadde vært liten av vekst, bestemte han [at skulle være] som minne under hestens hov, med hendene bakbundet slik han hadde fanget ham.
Abonner på:
Innlegg (Atom)