Imperativ har former bare i 2. person (sg og pl).
Imperativ er en modus. Verb bøyd i imperativ presenterer ordre:
Deum ama! Elsk Gud! (du)
Deum amate! Elsk Gud! (dere)
Crede mihi! Tro meg! (du)
Credite mihi! Tro meg! (dere)
I forbud (dvs. nektet ordre) brukes ikke imperativ, men andre uttrykk:
1. ne + perfektum konjunktiv:
ne lyram modulaveris ikke stem lyren!
2. noli / nolite + infinitiv:
noli lyram modulare ikke stem lyren (du)
nolite lyram modulare ikke stem lyren (dere)
Spesielle former: dic, duc, fac (av dico 3, duco 3, facio 3).
Det finnes sjeldne former av imperativ på -to /-tote:
amato du skal elske, amatote dere skal elske.
memento, mementote husk! er imperativ av det uregelmessige verbet memini jeg husker.
| - | 1 | 2 | 3 (rego) | 3 (capio) | 4 | sum | fero |
| 2 p sg |
ama
voca
canta
|
habe
tene
tace
|
rege
crede
siste
|
cape
fuge
sarce
|
audi
veni
fini
|
es/esto | fer |
| 2 p pl |
amate vocate
cantate
|
habete
tenete
tacete
|
regite
credite
sistite
|
capite
fugite
sarcite
|
audite
venite
finite
|
este/estote | ferte |
