10 Beretning fra første korstog: Gesta Francorum, Frankernes bedrifter
Forfatteren av Gesta Francorum framstiller seg selv som øyenvitne og deltaker i det første korstoget mot Jerusalem. Dette begynte med konsilet i Clermont i 1095 og endte med slaget ved Ascalon i august 1099. Teksten er i ti bøker, som ser ut til å være skrevet samtidig eller kort tid etter hendelsene. Det finnes flere samtidige henvisninger til en «liten bok» om korstoget som antas å være denne, og den har trolig vært forelegg for flere senere og mer stilistisk ambisiøse verker om krigen.
Forfatteren er anonym, men det framgår at han var fra Sør-Italia og tjente under Bohemond (Bohemond 1 av Antiokia, en av korstogets ledere). Han kan ha vært fra en normannisk familie som hadde flyttet med brødrene Roger og Robert Guiscard til Sør-Italia og Sicilia midt på 1000-tallet og erobret områder som tidligere hadde vært under bysantinsk styre.
Om korstoget forteller forfatteren at han reiste østover med Bohemond og senere Raymond av Toulouse, og fulgte med til Jerusalem som ble beleiret og erobret. Forfatteren ser krigen som berettiget siden Jerusalem tilhører kristendommen, men uten at dette gjr en videre begrunnelse for krigens grusomheter som beskrives i nøktern detalj. Vi leser fra begynnelsen av teksten, etter innledningen der felttoget begrunnes med endetiden forutsagt av Jesus og med henvising til pavens besøk i Frankerriket og talen han holdt. Soldatene befinner seg i Frankrike, men beveger seg etter hvert østover. En av bokas dramatiske beretninger gjelder den berømte beleiringen av Antiokia (1097-1098).
Tekst fra: The Deeds of the Franks and the other Pilgrims to Jerusalem. Edited by Rosalind Hill. London osv.: Thomas Nelson, 1962.
Sekundærlitteratur: Cole, Penny 1993. “Alexander III and the Jerusalem Crusade: An Overview of Problems and Failures”. I: Shatzmiller, Maya (red.). Crusaders and Muslims in twelfth-century Syria. The Medieval Mediterranean, Vol. 1. Leiden: Brill, s. 84-111.
Latin
1.2 Fecerunt denique Galli tres partes. Vna pars Francorum in Hungariae intravit regionem, scilicet Petrus Heremita, et dux Godefridus, et Balduinus frater eius, et Balduinus comes de Monte. Isti potentissimi milites et alii plures quos ignoro venerunt per viam quam iamdudum Karolus Magnus mirificus rex Franciae aptari fecit usque Constantinopolim. Petrus vero supradictus primus venit Constantinopolim in kalendis Augusti et cum eo maxima gens Alamannorum. Illic invenit Lombardos et Longobardos et alios plures congregatos, quibus imperator iusserat dari mercatum, sicuti erat in civitate, dixitque illis ‘Nolite transmeare Brachium, donec veniat maxima Christianorum virtus, quoniam vos tanti non estis, ut cum Turcis preliari valeatis.’ Ipsique Christiani nequiter deducebant se, quia palatia urbis sternebant et ardebant, et auferebant plumbum quo ecclesiae erant coopertae et vendebant Grecis. Vnde imperator iratus est iussitque eos transmeare Brachium. Postquam transfretaverunt, non cessabant agere omnia mala, comburentes et devastantes domos et ecclesias. Tandem pervenerunt Nicomediam, ubi divisi sunt Lombardi et Longobardi et Alamanni a Francis, quia Franci tumebant superbia. Elegerunt Lombardi et Longobardi seniorem super se, cui nomen Rainoldus, Alamanni similiter. Et intraverunt in Romaniam et per quatuor dies ierunt ultra Nicenam urbem inveneruntque quoddam castrum cui nomen Exerogorgo, quod erat vacuum gente. Et apprehenderunt illud, in qua invenerunt satis frumenti et vini et carnis, et omnium bonorum abundantiam. Audientes itaque Turci quod Christiani essent in castro, venerunt obsidere illud. Ante portam castri erat puteus, et ad pedem castri fons vivus, iuxta quem exiit Rainaldus insidiari Turcos. Venientes vero Turci in festo sancti Michaelis, invenerunt Rainaldum et qui cum eo erant, occideruntque Turci multos ex eis. Alii fugerunt in castrum.
Quod confestim Turci obsederunt, eisque aquam abstulerunt. Fueruntque nostri in tanta afflictione sitis, ut flebotomarent suos equos et asinos, quorum sanguinem bibebant. Alii mittebant zonas atque panniculos in piscinam, et inde exprimebant aquam in os suum. Alii mingebant in pugillo alterius, et bibebant. Alii fodiebant humidam terram, et supinabant se, terramque sternebant super pectora sua, pro nimia ariditate sitis. Episcopi vero et presbiteri confortabant nostros et commonebant ne deficerent. Haec tribulatio fuit per octo dies. Denique dominus Alamannorum concordatus est cum Turcis, ut traderet socios illis, et fingens se exire ad bellum, fugit ad illos et multi cum eo. Illi autem qui Deum negare noluerunt, capitalem sententiam susceperunt. Alios quos ceperunt vivos adinvicem diviserunt quasi oves. Alios miserunt ad signum et sagittabant eos; alios vendebant et donabant quasi animalia. Quidam conducebant suos in domum suam, alios in Corosanum, alios in Antiochiam, alios in Aleph, aut ubi ipsi manebant. Isti primo felix acceperunt martirium pro nomine Domini Iesu.
Gloser
castrum = castra (ordet finnes i klassisk latin bare som såkalt flertallsord, castra = en leir, men brukes her i entall, castrum = en festning)
Galli = Franci = frankere, franskmenn (eventuelt franskmenn som er undersåtter av kong Filip I)
mercatum, i n matforsyninger
panniculus, i m tøystykke
Romania = Bysants, Det bysantinske riket, Øst-Romerriket
piscina, ae f basseng, kloakk
Galli = Franci = frankere, franskmenn (eventuelt franskmenn som er undersåtter av kong Filip I)
mercatum, i n matforsyninger
panniculus, i m tøystykke
Romania = Bysants, Det bysantinske riket, Øst-Romerriket
piscina, ae f basseng, kloakk
Grammatikk
venerunt obsidere: «de kom for å beleire». Bevegelsesverbet venio kan følges av infinitiv for å uttrykke hensikt: ‘for å’. Dette skjer både i klassisk latin og middelalderlatin, men den vanligste måte å uttrykke hensikt etter venio er med leddsetning med subjunksjonen ut.
Kommentar
Petrus Heremita, leder for folkekorstoget av bevæpnede sivile
Godefridus, Godfrey fra Bouillon, hertug av (nedre) Lorraine
Balduinus, Godfreys yngre bror, senere greve av Edessa og konge av Jerusalem
Balduinus, greve av Mons i Hainault (Nord-Frankrike)
Keiseren (i Konstantinopel) er Alexios Komnenos.
Reiseruten østover var den den gang vanlige som gikk langs Donau. At Karl den store var veibygger er en legende.
Brachium (sancti Georgii), St. Georgs arm = Hellesponten. Georg var en av korstogets skytshelgner, og deltakere fant armen i et kloster i Nord-Syria og tok den med derfra.
Godefridus, Godfrey fra Bouillon, hertug av (nedre) Lorraine
Balduinus, Godfreys yngre bror, senere greve av Edessa og konge av Jerusalem
Balduinus, greve av Mons i Hainault (Nord-Frankrike)
Keiseren (i Konstantinopel) er Alexios Komnenos.
Reiseruten østover var den den gang vanlige som gikk langs Donau. At Karl den store var veibygger er en legende.
Brachium (sancti Georgii), St. Georgs arm = Hellesponten. Georg var en av korstogets skytshelgner, og deltakere fant armen i et kloster i Nord-Syria og tok den med derfra.
Norsk
Gallerne delte seg så i tre grupper. En del av frankerne reiste til Ungarns område, det vil si Petrus Heremita, hertug Gotfred, hans bror Baldvin, og Baldvin, greven av Mons. Disse mektige krigerne og mange andre som jeg ikke kan nevne kom via veien som Karl den store, Frankrikes beundringsverdige konge, for lenge siden lot legge fram til Konstantinopel. Den nevnte Petrus var den første som kom til Konstantinopel, den første dagen i august, og med ham en stor flokk allemanere. Der fant han lombarder og longobarder og mange andre samlet, som keiseren hadde befalt skulle få forsyninger, slik som de fantes i byen, og han sa til dem: «Ikke gå over Armen før den store kristne styrken kommer, for dere er ikke mange nok til at dere klarer å kjempe med tyrkerne.» Men de kristne selv oppførte seg slett, for de raserte og brant byens hus, og fjernet bly som kirkene var kledd med og solgte det til grekerne. Derfor ble keiseren sint, og befalte dem å gå over Armen. Etter at de krysset over, holdt de ikke opp med å gjøre alle slags onde ting, og brant ned og ødela hus og kirker. Til slutt kom de til Nikomedia, der lombardene, longobardene og allemanerne skilte lag med frankerne, fordi frankerne var så stolte. Lombardene og longobardene valgte en leder over seg, som het Rainold, og allemanerne likeens. Og de kom inn i Romania, og i fire dager fortsatte de marsjerte forbi byen Nicaea og fant en festning som het Xerigordo, som var tom for folk. Og den overtok de, og der fant de nok av korn og vin og kjøtt, og overflod av alt som trengs. Men da tyrkerne hørte at de kristne var i festningen, kom de for å beleire den. Foran festningsporten var en brønn, og ved foten av festningen en vannkilde, og ved den gikk Rainald ut for å legge seg i bakhold mot tyrkerne. Da tyrkerne kom på St. Mikaels festdag, fant de Rainald og de som var med ham, og tyrkerne drepte mange av dem. Andre flyktet inn i leiren.
Den beleiret tyrkerne straks, og tok fra dem vannet. Våre var så plaget av tørst, at de åpnet årene på hestene og eslene sine og drakk blodet deres. Andre senket belter og tøystykker ned i kloakken, og presset ut væske derfra inn i munnen sin. Andre slo lens i hverandres hender, og drakk. Andre grov i fuktig jord, la seg ned og dekket med jord over brystet, fordi de var så uttørket av tørste. Biskopene og prestene trøstet våre, og sa at de ikke skulle gi opp. Denne pinen varte i åtte dager. Så inngikk alemannernes leder en avtale med tyrkerne om å utlevere vennene sine til dem, og han lot som om han rykket ut til slag, men flyktet over til dem, og mange fulgte ham. Og de som ikke ville fornekte Gud, fikk dødsstraff. De andre som de tok levende delte de inn i flokker som sauer. Noen stilte de opp som blink og beskjøt med piler, andre solgte de og ga bort som dyr. Noen tok med sine til sine hjem, andre til Corosanum, andre til Antiokia, andre til Alef, eller der de bodde. Disse var de første som fikk velsignet martyrium i Herren Jesu navn.
