11 Fra Englands historie: Beda den ærverdiges Historia ecclesiastica gentis Anglorum, «Anglernes kirkes historie» (ca 731)
Beda den ærverdige (ca 672-735) var en engelsk benediktinermunk, forfatter og lærer, med Alkuin som en av sine elever. I en biografi mot slutten av sitt verk Historia ecclesiastica gentis Anglorum, «Anglernes kirkes historie», forteller han at han ble født i Northumbria og kom til et kloster der da han var sju, ble diakon da han var nitten og prest da han tretti. Han tilføyer samtidig en liste over bøkene han har skrevet. Her er lærebøker i emner som metrikk, ortografi og kosmologi, bibeleksegese og -kommentarer.
Vi leser to tekster fra Historia ecclesiastica gentis Anglorum, som begge er fra starten av den andre bok (av fem ). Første tekst foregår i Roma og avslører bakgrunnen for den kristne misjonen i England. Hovedperson er St. Gregor, pave 590-604, som sendte misjonærer til England ledet av Augustin, første erkebiskop i Canterbury. Teksten viser Gregor som en åpen og kjærlig person, at han var populær i Roma, og at han kunne latin godt, noe som også framheves i teksten med at Gregor er den eneste som ytrer seg med direkte tale.
Tekst fra: Sidwell, Keith (red.) 1997. Reading Medieval Latin. Cambridge: Cambridge University Press, s. 103.
Latin
Nec silentio praetereunda opinio, quae de beato Gregorio traditione maiorum ad nos usque perlata est, qua uidelicet ex causa admonitus tam sedulam erga salutem nostrae gentis curam gesserit.
Dicunt, quia die quadam, cum, aduenientibus nuper mercatoribus, multa uenalia in forum fuissent conlata, multi ad emendum confluxissent, et ipsum Gregorium inter alios aduenisse ac uidisse inter alia pueros uenales positos candidi corporis ac uenusti uultus, capillorum quoque forma egregia. Quos cum aspiceret, interrogauit, ut aiunt, de qua regione uel terra essent adlati. Dictumque est quia de Brittania insula, cuius incolae talis essent aspectus. Rursus interrogauit, utrum idem insulani Christiani, an paganis adhuc erroribus essent inplicati. Dictum est quod essent pagani. At ille intimo ex corde longa trahens suspiria, ‘Heu, pro dolor!’ inquit, ‘quod tam lucidi uultus homines tenebrarum auctor possidet, tantaque gratia frontispicii mentem ab interna gratia uacuam gestat!’ Rursus ergo interrogauit, quod esset uocabulum gentis illius. Responsum est quod Angli uocarentur. At ille: ‘Bene,’ inquit; ‘nam et angelicam habent faciem, et tales angelorum in caelis decet esse coheredes. Quod habet nomen ipsa prouincia de qua isti sunt adlati?’ Responsum est quia Deiri uocarentur idem prouinciales. At ille: ‘Bene,’ inquit, ‘Deiri, de ira eruti, et ad misericordiam Christi uocati. Rex prouinciae illius quomodo appellatur?’ Responsum est, quod Aelle diceretur. At ille adludens ad nomen ait: ‘Alleluia, laudem Dei Creatoris illis in partibus oportet cantari.’
Accedensque ad pontificem Romanae et apostolicae sedis (nondum enim erat ipse pontifex factus) rogauit ut genti Anglorum in Brittaniam aliquos uerbi ministros, per quos ad Christum conuerteretur, mitteret; se ipsum paratum esse in hoc opus Domino cooperante perficiendum, si tamen apostolico papae, hoc ut fieret, placeret. Quod dum perficere non posset, quia, etsi pontifex concedere illi, quod petierat uoluit, non tamen ciues Romani, ut tam longe ab urbe secederet, potuere permittere, mox ut ipse pontificatus officio functus est, perfecit opus diu desideratum, alios quidem praedicatores mittens, sed ipse praedicationem ut fructificaret, suis exhortationibus ac precibus adiuuans. Haec iuxta opinionem quam ab antiquis accepimus, historiae nostrae ecclesiasticae inserere opportunum duximus.
Grammatikk
in: litt merkelig uttrykksmåte, det kunne vært ad (ad hoc opus perficiendum)
potuere = potuerunt (-ere er en alternativ endelse i 3 p pl perfektum indikativ aktiv)
Norsk
En overbevisning om den hellige Gregor som ikke bør forbigås i stillhet er ført fram til oss gjennom forfedrenes gjenfortelling, nemlig hvilken årsak som gjorde at han så ivrig dro omsorg for vårt folks frelse.
De sier at en dag da det nylig var kommet handelsmenn og mange handelsvarer var brakt sammen på torget, og mange hadde strømmet til for å handle, kom Gregor selv blant andre og så blant andre ting noen slaver som var stilt opp for salg, med lys kropp og pent ansikt, og ualminnelig vakkert hår. Da han fikk øye på dem spurte han, fortelles det, fra hvilket område eller land de var blitt ført dit. Det ble sagt at [de var] fra øya Britannia, der menneskene så slik ut. Han spurte igjen, om disse øyboerne var kristne, eller om de fortsatt var fanget i hedenske villfarelser. Det ble sagt at de var hedninger. Men da trakk han lange sukk fra dypet av brystet, «Nei og nei!’ sa han, at mørkets fyrste skal eie mennesker med så lysende ansikt, at en panne med slik nåde skal romme et sinn som mangler nåde inni!» Og han spurte igjen, hva som var navnet til dette folket. Det ble svart at de kaltes angler. Og han sa: «Godt, for de har også et engleaktig fjes, og slike passer det at er medarvinger med englene i himlene. Hva heter den landsdelen som de er ført hit fra?» Det ble svart at mennesker fra denne landsdelen ble kalt deirer. Og han sa: «Godt, Deiri, reddet fra vreden, og kalt til Kristi barmhjertighet. Hva heter kongen i denne landsdelen?» Det ble svart at han het Aelle. Og han spilte på dette navnet og sa: «Halleluja, det høver at Gud Skaperens hyllest synges i de strøkene.»
Han gikk til paven i det romerske og apostoliske sete (for han var ikke blitt gjort til pave ennå selv) og spurte ham om å sende noen forkynnere av ordet til anglernes folk i Britannia, som kunne omvende det til Kristus; han var selv klar til å gjennomføre denne oppgaven med Herrens hjelp, hvis bare den apostoliske paven bifalt at det skulle skje. Men da han ikke kunne gjennomføre den, fordi innbyggerne i Roma ikke kunne tillate at han reiste så langt fra byen, enda paven ønsket å innvilge ham det han hadde bedt om, gjennomførte han senere, da han selv bekledte paveembetet, den lenge ønskede oppgaven, og selv om han sendte andre som forkynnere, hjalp han selv til med sine oppfordringer og bønner så forkynnelsen skulle bære frukt. Dette har vi ment var nyttig å ta med i vår kirkehistorie, i samsvar med overbevisningen vi har mottatt fra de gamle.
