12 Fra Englands historie: Beda den ærverdiges Historia ecclesiastica gentis Anglorum, «Anglernes kirkes historie» (ca 731)
I den neste teksten fra Beda forteller han om maktkamp i den engelske kirken og om overnaturlige hendelser. Hovedpersonen er Augustin, Englands misjonær på 600-tallet. Framstillingen kan ha en parallell i beskrivelsen av de første kristne samfunnene i Apostlenes gjerninger (for eksempel fortellingen om Ananias og Safira Apg 5,1-12). Men Beda er historieskriver og gjør underet til del av en mer utførlig beskrivelse. Hovedpersonen Augustin blir positivt framstilt: Han er tålmodig, men bestemt. Siden britene ikke vil høre på bønner eller argumenter, tyr han til kraftigere virkemidler.
Tekst fra: Sidwell, Keith (red.) 1997. Reading Medieval Latin. Cambridge: Cambridge University Press, s. 104.
Latin
[2] Interea Augustinus adiutorio usus Aedilbercti regis, conuocauit ad suum colloquium episcopos siue doctores proximae Brettonum prouinciae in loco qui usque hodie lingua Anglorum Augustinaes Ac, id est, robur Augustini, in confinio Huicciorum et Occidentalium Saxonum, appellatur; coepitque eis fraterna admonitione suadere, ut pace catholica secum habita, communem euangelizandi gentibus pro Domino laborem susciperent. Non enim paschae diem dominicum suo tempore, sed a quarta decima usque ad uicesimam lunam obseruabant; quae computatio LXXXIIII annorum circulo continetur; sed et alia plurima unitati ecclesiasticae contraria faciebant. Qui cum longa disputatione habita, neque precibus, neque hortamentis, neque increpationibus Augustini ac sociorum eius adsensum praebere uoluissent, sed suas potius traditiones uniuersis, quae per orbem sibi in Christo concordant, ecclesiis praeferrent, sanctus pater Augustinus hunc laboriosi ac longi certaminis finem fecit, ut diceret: ‘Obsecremus Deum, qui habitare facit unanimes in domo Patris sui, ut ipse nobis insinuare caelestibus signis dignetur, quae sequenda traditio, quibus sit uiis ad ingressum regni illius properandum. Adducatur aliquis aeger, et per cuius preces fuerit curatus, huius fides et operatio Deo deuota atque omnibus sequenda credatur.’ Quod cum aduersarii, inuiti licet, concederent, adlatus est quidam de genere Anglorum, oculorum luce priuatus. Qui cum oblatus Brettonum sacerdotibus, nil curationis uel sanationis horum ministerio perciperet, tandem Augustinus iusta necessitate conpulsus, flectit genua sua ad Patrem Domini nostri Iesu Christi, deprecans ut uisum caeco, quem amiserat, restitueret, et per inluminationem unius hominis corporalem, in plurimorum corde fidelium spiritalis gratiam lucis accenderet. Nec mora, inluminatur caecus, ac uerus summae lucis praeco ab omnibus praedicatur Augustinus. Tum Brettones confitentur quidem intellexisse se ueram esse uiam iustitiae quam praedicaret Augustinus; sed non se posse absque suorum consensu ac licentia priscis abdicare moribus; unde postulabant ut secundo synodus pluribus aduenientibus fieret.
Norsk
Norsk
I mellomtiden kalte Augustin med hjelp fra Kong Aedilberct biskoper og lærde fra britenes nærmeste provins, til et møte med seg på stedet som fortsatt i dag i anglernes språk kalles Augustinaes Ac, det er Augustins kraft, på grensen mellom huikkierne og vest-sakserne; og han begynte å råde dem broderlig til å holde katolsk fred med ham, og om å akseptere den felles oppgaven med å gjøre evangeliet kjent for folkene på vegne av Herren. De feiret nemlig ikke Herrens påskedag til rett tid, men fra den fjortende til den tyvende månen, en utregning som favnes i en syklus på åttifire år. De gjorde også mange andre ting som var uforenlige med kirkens enhet. Da de hadde hatt en lang diskusjon, og de etter både oppfordring og irettesettelse fra Augustin og hans venner ikke ville si seg enige, men istedet foretrakk sine egne skikker framfor alle kirker som i verden er i samsvar med hverandre i Kristus, gjorde den hellige far Augustin slutt på den lange og strevsomme kampen med å si: «La oss be Gud, som lar oss bo enige i sin Fars hus, om at han selv må opplyse oss med himmelske tegn om hvilken skikk som skal følges, og på hvilke veier vi skal skynde oss til inngangen til hans rike. La en som er syk komme hit, og den som helbreder ham med sine bønner, hans tro og tjeneste skal vi se som viet til Gud og til etterlevelse for alle.» Da motstanderne gikk med på dette, riktignok uvillig, ble en av anglernes folk ført fram, som hadde mistet synet i øynene. Da han ble ført fram for britenes prester, merket han ingen bedring eller helbredelse etter deres behandling, og til slutt var Augustin tvunget til å gå ned på kne for Faren til vår Herre Jesus Kristus, og han ba ham om å gi synet han hadde mistet tilbake til den blinde, og ved å gi materielt lys til ett menneske, å tenne det åndelige lysets nåde i mange troendes hjerter. Og det drøyer ikke! Den blinde opplyses, og Augustin feires av alle som den ekte formidleren av det sanneste lys. Nå innrømmet riktignok britene at de hadde innsett at veien til rettferd som Augustin viser var den rette, men [sa] at de ikke kunne fravike gamle skikker uten støtte og tillatelse fra sine egne, og derfor krevde de at en synode skulle holdes på nytt og med flere deltakere.
