8 Reiseguide fra middelalderen: Mirabilia urbis Romae, «Byen Romas underverker»
Mirabilia urbis Romae er en reiseguide til Roma med beskrivelse av byens landemerker, skrevet på 1140-tallet av en i dag ukjent forfatter. På denne tida var byen mindre enn i dag. Den var ikke lenger et politisk sentrum slik den hadde vært i antikken, og var delvis gjengrodd og i bruk som beitemark. Mange av de store byggene (inkludert kirker) som ble reist i barokken og senere og kan ses idag var heller ikke kommet til. Byen var likevel reisemål for blant andre pilegrimer som trengte veiledning. En annen ting som framgår av teksten er stolthet over byens gamle historie, ikke minst i den romerske republikken (tradisjonelt datert fra kongenes utdrivelse i 509 f.Kr. og til Octavians utnevnelse til Augustus i 27 f.Kr.). Ut fra antallet håndskrifter og senere versjoner ble reiseguiden mye lest.
Vårt utdrag er fra midtdelen, der romerske monumenter forklares med fortellinger, og handler om en rytterstatue, en statue med en mann til hest. I dag står denne statuen på Kapitol-høyden i Roma, og rytteren er identifisert som den romerske keiseren Mark Aurel (d. 180 e.Kr.). Men sikre beviser mangler, og også andre forklaringer har blitt lansert. Ifølge vår forfatter var rytteren på hans tid identifisert som keiser Konstantin, som i dag er kjent for å gjort kristendommen til favorisert romersk religion, og som på forfatterens tid også var kjent for å ha gitt den vestlige delen av Romerriket under den romerske pavens myndighet. Grunnlaget for denne siste påstanden var dokumentet kjent som Donatio Constantini, Konstantins donasjon, som senere (på 1500-tallet) ble avslørt som forfalskning.
Vår forfatters forklaring er følgende: Rytteren var en ridder i det hedenske Roma, og statuen er reist til minne om hans heltegjerning for å befri byen fra beleiring. Forklaringen kan knyttes til 1140-tallets politiske kontekst i Roma. I tiden før, på 1000-tallet, hadde pavedømmet og paven i Roma begynt å markere seg i europeisk storpolitikk, som et rike og en fyrste å regne med. På 1100-tallet ble dette fulgt opp med praktbygg inkludert kirker som Santa Maria in Trastevere. Byen vokste også i antall innbyggere. Et sjikt av håndverkere og handelsfolk, som betjente den etter hvert verdensomspennende kirken og også pilegrimer, ønsket etter hvert å markere seg overfor adelsfamiliene i den tradisjonelle eliten. Samtidig hadde man opplevd lang rivalisering mellom pretendenter til paveverdigheten. I 1143, i de siste månedene av Innocens IIs tid som pave, ble det på Kapitol-høyden erklært en selvstendig romersk republikk. Erklæringen var rettet mot pavedømmet, siden republikken på samme måte som forbildet, republikken i det antikke Roma, skulle ledes ikke av en eneveldig pave eller rex men av en romersk patricius, adelsmann eller notabilitet.
Vår tekst knytter an til den gamle romerske republikken blant annet med uttrykket tempore consulum et senatorum, som viser til republikkens embetsmenn og prinsippet om styre ved borgerne selv. Og den framhever altså en vanlig romersk borger og hans patriotisme. Når det gjelder hesten, antar forfatteren at den har den fangede korngen under hoven. En grunn til dette kan være at på hans tid var det mindre vanlig enn i antikken å framstille mennesker og dyr i bevegelse.
Tekst fra: Huber-Rebenich, Gerlinde o.a. (red.) 2014. Mirabilia urbis Romae: Die Wunderwerke der Stadt Rom. Darmstadt: WBG.
Latin
15. Lateranis est quidam caballus aereus qui dicitur Constantini, sed non ita est; quia quicumque voluerit veritatem cognoscere hoc perlegat. Tempore consulum et senatorum quidam rex potentissimus de Orientis partibus Italiam venit, ex parte Lateranis Romam obsedit, multa strage et bellis populum Romanum afflixit.Tunc quidam armiger magnae formae et virtutis, audax et prudens, surrexit, qui dixit consulibus et senatoribus: ‘Si esset qui liberaret vos de hac tribulatione, quid a senatu promereretur?’ Qui respondentes dixerunt ei: «Quicquid ipse poposcerit mox obtinebit». Qui ait eis: ‘Date michi XXX milia sestertias et memoriam victorie michi facietis, post peractum bellum, optimum equum.’ Qui promiserunt se facturos, sicut ipse petierat. Qui ait: «Media nocte surgite et omnes armamini et state iuxta muros in specula, et quicquid vobis dixero, facietis». Et illi continuo fecerunt imperata. Qui ascendit equum sine sella et tulit falcem. Per plurimas enim noctes viderat illum regem ad pedem cuiusdam arboris pro necessario venire, in cuius adventu cocovaia, que in arbore sedebat, semper cantabat. Ille vero exivit urbem et fecit herbam, quam in fascem religatam portabat ante se more scuterii. Qui statim ut audivit cocovaiam cantantem, accessit propius et cognovit illum regem venisse ad arborem. Ivit contra eum, qui iam peregerat necessaria. Socii qui erant cum rege putabant illum esse suorum; coeperunt clamare, ut ipse auferret se de via ante regem. Sed ille non dimittens propter eos, fingens se de loco abire, iunxit se regi, et prae fortitudine sua, illis omnibus spretis, vi arripuit regem et portavit eum. Mox cum venisset ad muros civitatis, coepit clamare: ‘Exite foras et interficite omnem exercitum regis, quia ecce ipsum teneo captivum.’ Qui exeuntes alios interfecerunt, alios in fugam miserunt; unde Romani innumerabile pondus auri et argenti habuerunt.
Sic gloriosi ad urbem redierunt, et quod predicto armigero promiserant, persolverunt, XXX scilicet milia sextertias et equum aereum pro memoria deauratum et sine sella, ipso desuper residente, extenta manu dextra qua ceperat regem; in capite equi memoriam cocovaie ad cantum cuius victoriam fecerat; ipsum quoque regem, qui parvae personae fuerat, retro ligatis manibus, sicuti eum ceperat, sub ungula equi memorialiter destinavit.
Skrivemåte, grammatikk, glose
sextertias = sestertia, orum n pl (her f, men altså i klassisk latin: n)
michi = mihi
cocovaia,ae f ugle
michi = mihi
cocovaia,ae f ugle
Grammatikk
Lateranis = uviss bøyningsform, men kan tas som ablativ flertall med lokativ (steds-)betydning av Laterana, orum n pl, ‘Lateran’, et område på Caeliushøyden sørøst i Roma (der Johanneskirken ligger i dag).
se facturos (underforstått: esse): akkusativ med infniitiv med se som akkusativledd og futurum infinitiv av facio; i futurum infinitiv er hjelpeverbet esse underforstått slik at det bare står facturos.
tulit: perfektum av fero (uregelm.) tuli latus,am bære, her brukt i en litt uvant betydning: «ta med seg»
fecit: av facio, her brukt i en litt uvant betydning: «skjære»
Norsk
15. På Lateran-høyden er en hest i bronse som sies å være Konstantins, men slik er det ikke, for den som vil lære sannheten å kjenne skal lese alt dette. På konsulenes og senatorenes tid kom en svært mektig konge fra østens land til Italia, og fra Lateran-høydens side beleiret han Roma, og påførte det romerske folket stort tap og slag. Da sto en ridder fram av veldig størrelse og mot, dristig og klok, som sa til konsulene og senatorene: «Hvis det var en som frigjorde dere fra denne ulykken, hva ville han gjøre seg fortjent til av senatet?» Og til svar sa de til ham: «Uansett hva han krever, vil han snart oppnå det.» Og han sa til dem: «Gi meg XXX tusen sestertser, og lag et minnesmerke for meg over seieren når krigen er ført til ende, en ypperlig hest». Og de lovet å gjøre slik han hadde bedt om. Og han sa: «Stå opp midt på natta og væpne dere alle sammen, og stå vakt langs murene, og dere skal gjøre alt det jeg sier dere». Og de utførte straks ordrene. Han steg opp på en hest uten sal og tok med seg en sigd. For gjennom flere netter hadde han sett denne kongen komme til foten av et bestemt tre i et nødvendig ærend, og når han kom var det alltid en ugle som satt i treet som sang. Han gikk ut av byen og skar gress som han knyttet i en bunt og holdt foran seg som et skjold. Og straks han hørte ugla synge, gikk han nærmere, og skjønte at denne kongen var kommet til treet. Han gikk mot ham, som allerede hadde utført det nødvendige. Hjelperne som var med kongen trodde han var av dem, de begynte å rope at han skulle flytte seg fra veien foran kongen. Men han ga ikke opp på grunn av dem, han lot som om han gikk fra stedet, men gikk bort til kongen, og modig som han var og med suveren forakt for dem alle tok han kongen med makt og bar ham. Snart, da han hadde kommet til murene begynte han å rope: «Kom ut og drep hele kongens hær, for se, jeg holder ham selv som fange». Og de gikk ut og drepte noen, sendte andre på flukt, og derfra fikk romerne en uhorvelig mengde gull og sølv.
Slik gikk de stolte tilbake til byen, og alt det de hadde lovet denne ridderen betalte de, XXX tusen sestertser og en bronsehest til minne, forgylt og uten sal, med ham selv sittende oppå, med den høyre hånden som han hadde fanget kongen med utstrakt, og på hestens hode, et minne om ugla som hadde sunget mens han hadde vunnet seieren. Kongen selv, som hadde vært liten av vekst, bestemte han [at skulle være] som minne under hestens hov, med hendene bakbundet slik han hadde fanget ham.
